Anyhoo - siden den gang har de gitt ut 3 strålende skiver. Først kom Eve - ei skive med en eneste lang og monumental låt - før de i år har gitt ut mesterverket Oro i to deler - Opus Primum og Opus Alter - som virkelig definerer moderne doom for meg.
Ridder Bergan og undertegnede hadde valfartet til tigerstaden i ens ærend for å se den italienske troikaen og ankom i god tid før konsertene startet. Hvorfor? Jo, fordi når Ufomammut er i byen er det alltid med en solid merch-stand og sannelig også denne gangen: en ti centimeter tykk bunke med egen-designede plakater (de er også grafiske designere kjent under navnet Malleus), 6-7 LPer (og de siste skivene på CD) og mange t-skjorter og hoodies. Samtidig hadde kveldens support også med seg litt stash slik at ridderne måtte ta turen ut til bilen for å legge fra seg godsakene før konserten begynte.
[Vi oppfordrer andre band til å gjøre det samme]
Før Ufomammut måtte vi dog gjennom to konserter som skyldte mer til hardcore enn doom. Hombre Malo gjorde en lokal intro og endte vel opp med karakteren "forsøk bedre neste gang" selv om trommisen var glimrende og bassen var rå. God innlevelse, men det skortet på låtskrivinga.
Italienske Incoming Cerebral Overdrive har utgitt sin siste skive på plateselskapet Supernatural Cat - som også drives av Ufomammut! - og vi antok dermed at det nå ville blitt spilt doom. Vi tok feil da denne kvintetten skylder mer til Mastodon og Dillinger Escape Plan enn doom metal, men skitt samma. Bandet var tidvis jævlig bra, men jeg klarte ikke skru mine forventninger ut av doom mode slik at det sluttkarakteren ble ett "interessant og ganske fett, men jeg vet ikke".
[Etter å ha hørt bandets siste skive er jeg dog mer positiv til evt. neste møte]
Ufomammut var dog reint gull og ga oss full pakke; de kjørte nemlig gjennom hele Oro fra start til slutt. Det sier ikke reint lite siden Oro er 2(!) skiver. Det hele begynner mørkt og hypnotisk med Empireum og flotte visuelle bakfilmer gir dressing til bandets tungrock. Snart setter de dog opp farten og peiser på med et heseblesende tungt sett som skyver meg ned i støvla! De gir så gass til de grader at jeg ikke nesten forsto at jeg hadde gåsehud før jeg headbanga med flimmerhåra mine!
Bandet er ikke tungt som Slayer eller Slipknot - de er så til de grader laidback med et knøttlite trommesett, gitar, bass og en messende vokal. Likevel, på tross av denne tilbakelentheten, er de så på! at hvert sekund er fylt opp av drønnende trommer, rumlende bass, kvernende gitarer, mørk vokal og rein lyd at man sjelden får en pause. Helt sykt.
På veien ut av Oslo sitter to riddere med evige flir om kjeften og sammenligner konserten med milepælen Yob fra årets Roadburn og det sier ikke faen så rent lite!!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar