fredag 26. juli 2013

Ukens skive: Midnight Choir - Amsterdam Stranded

Norsk rock var i mange år forvist til å være "bra til å være norsk" og de fleste av mine album i platesamlinga var fra utlandet. Men, så skjedde det noe rart med norsk musikk - den ble glitrende nesten over natten. Jeg har en følelse av at det begynte med den norske rocken med barndom i pønk, fikk fart med nye fjes i jazz og black metal og eksploderte i fjeset på mannen i gata i første halvdel av nittitallet.

Med ett hadde vi perleskiver fra norske indierockere, hardrockere, frijazz og elektronika. Hvem hadde trodd at lilleputtstaten Norge plutselig leverte kongeskiver fra band som Jaga Jazzist, Motorpsycho, Mayhem og Röyksopp? Det bandet som dog overrasket meg mest i denne gullalderen til norsk musikk var et lite band fra Grenland som med min mollstemte rock fra grenselandet mellom mørk rock og djupfølt country skapte noe helt eget. Amsterdam Stranded - tredjeskiva til Midnight Choir - er noe av det vakreste europeisk rock har produsert noensinne.

Da jeg skrev det første utkastet til denne anmeldelsen, skrev jeg feilaktig at dette var bandets andre album. De hadde allerede to album bak seg - det selvtitulerte debutalbumet og oppfølgeren Olsen's Lot - men selv synes jeg vel kanskje bandets virkelige historie begynte når de gikk i studio med Chris Eckman som produsent på Olsen's Lot. Det er kanskje litt urettferdig med tanke på at debuten ble kritikerrost av en samlet norsk musikkpresse, men andreskiva satte skapet ettertrykkelig på plass med låter som bl.a. Sister Of Mercy og Jeff Bridges. Likevel skulle det vise seg at den kun var en forsmak på det som skulle følge med Amsterdam Stranded.

Det er vanskelig å trekke frem noe særskilt fra denne perleraden av låter, men andresporet October 8 klarer nesten å anonymisere førstesporet Harbor Hope. Jeg får rendyrket gåsehud her jeg sitter og skriver på denne anmeldelsen i det Paal Flaata ber oss høre hans bønn; hans stemme er en av hovedgrunnene til at bandet nok oppnådde den status de nøt i årene bandet eksisterte. Dens glassklare og nærmest engleaktige glans passet perfekt med den mandige kraft Flaata kunne slå fra seg i løpet av et tidels sekund.

Men, Midnight Choir var definitivt mer enn Flaatas stemme - han har tross alt ikke maktet å opprettholde det samme drivet over låtene han har gitt ut under eget navn. Bassist Ron Olsen var en fast del av trekløveret som var Midnight Choir og sannsynligvis det stabile sentrum for låtene, men det var nok bandets gitarist Al DeLoner som var primus motor for det lydlandskap som ble deres unike univers. Et univers tuftet på et Americana sett med europeisk blikk - kanskje nettopp det motsatte av hva Chris Eckman fremdeles gjør med sitt The Walkabouts?

Bandet var etter dette albumet kun halvveis i sin historie og de leverte nær like gode album videre i sitt livsløp, men i etterpåklokskapens lys hadde de levert sitt magnum opus med Amsterdam Stranded. Hvis du er ivrig etter å få vite hvor god norsk musikk virkelig kan være, er det her du bør starte.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar