Ukens skive: Nirvana - Live At The Cactus Club

Helt siden slutten av åttitallet har handleturer til hovedstadens platebutikker hatt et sagnomsust preg; jeg husker fremdeles de første togturene fra Drammen hvor unge guttesinn ble åpnet av platesjapper som Utopia, Innova og Platekompaniet i en skitten Grønland T-banestasjon. Gleden av å oppdage en fransk originalutgivelse av Whitesnakes Live … In The Heart Of The City på vinyl i en støvete hylle går hånd i hanske med lyden av flirende kompiser og smaken av halv loff m/smør og Solo på glassflaske.

På disse turene lette man ofte etter de sjeldne perlene til band man elsket, men like gjerne kunne man flørtende stifte nye bekjentskap. Jeg husker innkjøp av bl.a. Finyl Vinyl av Rainbow og The Last In Line av Dio i åttende klasse like godt som om det skulle vært i går. Etter som årene gikk og man ble stadig mer verdensvant, gikk noe av denne naiviteten tapt og platekjøpene var ikke lenger like spennende. Musikken har vært vel så viktig for meg, kanskje viktigere, i årene som har passert siden den gang, men spenningen har ikke alltid vært til stede.

En lørdag formiddag i sommer dukket dog denne naiviteten opp igjen og jeg følte meg med ett som en heldig tenåring igjen. I de uoversiktlige hyllene til Råkk & Rålls fant jeg Nirvanas konsertskive Live At The Cactus Club. Jeg forsto det nesten ikke – et konsertopptak av bandet som snudde opp/ned på livet til min generasjon på begynnelsen av nittitallet. Når opptaket i tillegg er fra månedene før de ga ut Nevermind og det utgis av respektable Geffen Records, var det meste gjort og jeg sto igjen med frydfull gåsehud.

”Kan dette være tilfelle?”, spurte jeg meg da jeg så skiva. Et opptak av nittitallets viktigste band før de ga ut sitt gjennombruddsalbum burde være gull – særlig med ei låtliste tuftet på bandets eksplosive debut Bleach. Etter å ha betalt og pakket skiva ned sammen med andre skiver i posene fra platesjapper som Big Dipper, Tiger og The Garden var jeg hellig overbevist om at jeg hadde gjort et skikkelig varp.

Øh, nei.

Ja, omslaget er rein sukker – Cobain i rødt scenelys og i fri utfoldelse – men innholdet er ikke mye å skryte av. Lyden av bandet er nærmest katastrofalt dårlig og bånntrøkket til Novoselic og Grohl drukner som bakteppe til Cobains stemme. Selv gitarlyden blir lagt altfor langt bak i lydbildet og sluttresultatet er ikke mye å skryte av.

Bandet er også en skygge av det beste de kunne prestere; det pønkete kaoset de maktet å gi et ansikt på Live At Reading og From The Muddy Banks Of Wishkah er knapt synlig. I stedet viser opptaket et band som ikke helt har funnet seg selv og som i stedet bruker tid på å kritisere scenevaktene, vitse med Kurts lookalikes og somle mellom låtene.

Alt er selvsagt ikke kritisk dårlig – det er Nirvana vi prater om – og Grohls geniale trommespill, Cobains talent som låtsnekker og Novoselics tilbakelente bass er tidvis lett synlig, men som helhet blir det for smått og puslete.