mandag 19. august 2013

Ukens skive: Albert Ayler - Holy Ghost

Som lidenskapelig musikkjournalist med et tidvis manisk behov for å skaffe seg fete skiver og ny lyd, er man ofte utsatt for impulskjøp og risikerer å kjøpe katta i sekken. Jeg har gjort noen solide bomkjøp opp gjennom årene og hatt skiver i samlinga som knapt nok er spilt gjennom en hel runde. På samme måte har jeg dog også fått fingrene i noen knallkjøp som har gjort livet mitt rikt av den feteste lyden.

Etter å ha solgt unna flere tusen skiver opp gjennom årene - mye på grunn av flytting og stadig sterkere fokus på analoge vinylskiver samt digitalisering av musikken på bekostning av CDen - har de fleste bomskuddene havnet i andre hjem og platesamlinger. Sitter jeg da igjen med kun snadderet? Vel, nja. Jeg har nok kvittet meg med mange favoritter som jeg trodde skulle holde seg trygt i samlingen; bl.a. Sonic Youth og Spiritualized. Ja, jeg vet det høres drøyt ut - for platesamlere, ikke lekfolk - men jeg tenkte ofte med hjernen og ikke hjertet når jeg kjøpte mye av denne musikken.

Dog er det på samme tid skiver og musikere som har blitt værende i platesamlingen uten å være blant de mest spilte favorittene og det er en av de utgivelsene som har dukket opp som ukas skive denne gangen. Jeg husker ikke hvor og når jeg kjøpte skiva, men jeg vet bare at den har overlevd i samlinga alle disse årene selv om jeg aldri har følt noe særlig lidenskap for den. Vel, det er på tide å ta den ned fra hylla, tørke støv av den og låne øre til musikken til en mann som en gang sa, "Trane was the father. Pharao was the son. I was the holy ghost". Kveldens æresgjest er Albert Ayler; saksofonist extraordinaire.

Førsteinntrykk er nok viktigere enn jeg skulle foretrekke for det er nettopp derfor jeg endte opp med boksen med Aylers musikk. Den ser nemlig helt fantastisk ut med ni CDer, en tørket blomst, en bok, flere små brosjyrer pakket inn i en flott, hard boks. Plateselskapet Revenant er som regel knallgode til å pakke inn skivene sine på en fortreffelig måte - så også denne gang. Det er noe eget med en utgivelse som flommer over av kjærleik til musikken; fra man åpner lokket på boksen oser det av ektefølt lidenskap.

Men, musikken holder ikke helt følge. Misforstå meg rett; Ayler var noe for seg selv. Men, når ord som "rare", "unissued" og "unknown" dukker opp i samme setning som "recordings" er det ofte på bekostning av opptakskvaliteten. Mye av innholdet på boksen får ikke helt den samme gjennomslagskraften da opptaket er under pari. Det er en ulempe med mye av denne typen utgivelser - de ofrer kvalitet for kvantitet for å kunne gi tilhengerne noe nytt. Det har medført at det finnes mange dårlige utgivelser av musikere og band som ellers kun ga ut strålende album - da de selv visste hva de ville gi ut og hvordan den musikalske dressen skulle presenteres. Etter et dødsfall er det dog plateselskap og etterlatte som overtar styringen av arven, og mange av oss har opplevd hva griskhet og arv gjør med oss som er igjen. Det blir stygt.

Heldigvis er det en del gull her - lån øre til versjonen av Summertime når Ayler var medlem av Herbert Katz Quintet under ett opphold i Finland i '62. En deilig og sløy låt som gis en passende dress for late sommerkvelder. Ayler vrir lett på saksofonen og gir standardlåta en ekstra dimensjon som vitner om jazzens fremtid senere på sekstitallet. Det samme skjer på sporet som følger - On Green Dolphin Street - da bandet mikser sløy standard med leken fritenkning.

I '64 hadde han startet sin første trio med bassisten Gary Peacock og Sunny Murray på trommer; det var et lekent band og låter som Spirits og Ghosts viser et eksplosivt band på scenen på Cellar Café i New York. Opptaket er ikke optimalt og ei heller komplett, men det viser hvor god Ayler var blitt og hvor stor plass han lot sine medmusikanter få. Han lånte mye av sin inspirator Ornette Coleman, men mange skriver samtidig at han selv var en inspirator for John Coltranes sene periode og det siker virkelig ikke rent lite.

Slik fortsetter altså boksen sin ferd fra hans besøk i de finske skoger i '62 til han åtte år senere står på scenen ett sted i Frankrike og blåser gjennom [F Minor/C Minor]. Han viser seg fra sin beste side og har funnet tilbake til tonene og lekenheten mange mente han mistet på slutten av sekstitallet. Dessverre døde han på mystisk vis og ble funnet druknet i East River i New York senere samme år.

Hvis du er keen på å sjekke ut en av jazzens glemte giganter, bør du nok gå annetsteds. Sjekk ut hans utgivelser for etikettene ESP og Impulse! da de nok er lettere materiale å komme gjennom. Har du dog litt ekstra cash og har sans for fete utgivelser kan du kjøpe Holy Ghost og dykke ned i mytene og livet til Albert Ayler.


Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar