Ukens skive: Rollins Band - Do It

Det er alltid digg å la tilfeldighetene styre hva man skal trekke ut av lyd fra platesamlinga; å stoppe opp ved et plateomslag man som regel teller seg forbi. Man ender altfor ofte opp med musikken man pleier å høre på i stedet for å lirke frem de riffene og låtene man har glemt man elsket. "Slikt kan man gjøre med iTunes også", sier du, "det er jo bare å bruke shuffle-funksjonen". Ja, det er kanskje det. Men hørte du hvor kjedelig det låter å la en datamaskin bestemme hva du skal spille av datafiler? Du må gjerne foretrekke det, men jeg elsker å la fingrene bla i fargerike omslag, stryke over krøller, rifter og levnad som har gitt plata alderstegn og erfaring.

Da er det jo ekstra passende at skjebnen denne gangen trakk frem en skive som drypper av DIY og ærlig rock fra undergrunnen. Denne skiva kjøpte jeg etter å ha blitt fullstendig bergtatt av bandets ubestridte magnum opus End Of Silence fra begynnelsen av nittitallet. På den tiden var jeg lidenskapelig opptatt av grønsj og motstrøms heavy metal og Henry Rollins ble raskt en mørk Messias for en ung fyr som enda ikke hadde oppdaget verken Nick Cave eller Tom Waits - det skulle først skje noen år senere. Det albumets beintunge blues og blodig ærlige pønk rock var en knockout av klasse og fikk meg til å sikle etter bandets tidligere utgivelser.

Do It er kledd i et hjemmelaget omslag i sv/hv og med en musikk som lukter av undergrunn, svette klubber og kompromissløshet. Skiva består av tre outtakes fra innspillingen av debuten Life Time. Resten av låtene er hentet fra konsertopptak fra høsten '87. Sluttresultatet er mye mer forførende enn jeg mener å huske den var på nittitallet - dette er blueslyd som går deg rett i møte og hard rock som ikke viker for noe. Lån øre til den reint schizofrene Gun In Mouth Blues; den starter med et ekko av blå tristesse før den vandrer frem fra høyttalerne i fotspor som gjerne kan være laget av Black Sabbaths Iron Man. Midt oppe i denne maniske hardrocken hører vi også fripoesien til Rollins som nok har tråder tilbake til beat-poeter som Bukowski og Ginsberg; rein sorg renner ut av kjeften hans.

Låtene fra innspillingen av Life Time som aldri kom med på den skiva åpner dette albumet på en trygg og høylytt måte Do It er en hissig pønkrocker som går rett i trynet på lytteren, Move Right In viser virkelig frem bandets røtter i funk med lekent og smilende arbeid fra bassist Weiss og trommis Cain, mens Rollins er overraskende smilende.De avslutter opptaket med herlig flirende rock'n'roll i Next Time.

Nå er det ikke sjelden Rollins får folk til å flire - han er også en glimrende komiker med godt grep om sarkasme og tristesse - men som en del av dette bandet er han ofte sinna som en tyr. Det brytes dog opp med fjerdesporet Joe Is Everything, Everything Is Joe (Intro) hvor han blir intervjuet av en nederlandsk journalist før et konsertsett. I det han blir spurt om det å klippe håret er symbolsk for musikken deres svarer han, "No, it's more symbolic for the pain and suffering going on in the world. Each hair that was cut is a life, a soul, a heart and a mind".

 Bandet som Henry Rollins hadde med seg på dette albumet og helt frem til turneen for End Of Silence var om mulig det beste han har hatt med seg på tur. Gitarist Chris Haskett spilte på en måte som mikset frijazzens lek med hardrockens rifforama, mens Weiss og Cain var det bunnsolide og funky fundamentet som Rollins kunne leke seg med sitt sinne og poengterte poesi på uten å falle gjennom. Opptaket er dessuten tidvis overraskende godt og aldri dårlig. Selv når Henry Rollins brøler som en besatt mentalpasient og nesten kommer ut av høyttalerne er lyden av konserten og bandet solid håndverk og bærer nok mange takk til bandets lydtekniker Theo Van Eenbergen. 

Do It er ett av eksemplene på hvor god rock kan være når den virkelig treffer blink. Selv om bandet skulle overgå dette albumet med skiver som Hard Volume, før nevnte End Of Silence og ikke minst deres kommersielle gjennombrudd Weight, er dette albumet en perle av ei plate for de som føler for å kjenne på hvordan dette bandet lød live for mer enn tjuefem(!) år siden.

Anbefales!