Ukens skive: Cobalt - Gin

Det sto mellom det lavmælt melankolske og det panisk brutale når jeg denne uka skulle velge skiva jeg skulle skrive om. Jeg valgte det brutale til fordel for Nick Cave & The Bad Seeds' strålende album Boatman's Call og jeg trodde jeg kunne angre litt på det i det tittelkuttet ruslet i gang. Men etter en dempet, men bekmørk, intro hadde lurt meg ned i sofakroken slo Cobalt meg i svime med et beinhardt øs. Fliret ble klistra fast til trynet mitt, jeg headbanga aleine i stua og rockefoten gikk i ett. Deres oppgraderte black metal mikser grunnvannet fra Mayhem med den dystopisk industrilyden av Swans.

Dette blir bare tydeligere med andresporet Dry Body hvor brølestemmene har blitt lagt i baksetet og et renstemt sound maner frem industrirocken til bandet i større grad enn på åpningen. Riffet og de hypnotiserende trommedrivet griper lytteren og skaper en mektig, suggererende stemning. De siste minuttene av låta er for meg nærmest reint trancendentalt. Men, de gir seg ikke med det - de gir meg gåsehud i det de når klimaks på låter som Throat og Stomach og titlene ljuger ikke. Dette er fysisk heavy metal som ikke gir ved dørene.

Noe av det bedre med Cobalt er at de veksler tilnærmet uanstrengt mellom de to kildene som danner råmaterialet for bandets lydbilde: black metal og industri. På tredjesporet Arsonry glir de fra høyspente gitarriff til dempet akustiske tema og deretter rakt inn i svart riffing med djevelsk vokal. Bandet er vel strengt tatt et en-mannsprosjekt, og føyer seg i så måte inn i det musikalske landskapet til et "band" som Horseback. Både Cobalt og Horseback beveger seg i gråsonen mellom sjangre og leiker med lyden av bl.a. country, droner, industri og østens mystikk. Det som dog danner grunnstammen er deres bakgrunn i kompromissløs black metal. Lån ett øre til Pregnant Insect som i utgangspunktet er en likefrem svartrocker, men som etter ett par minutter åpnes opp med indiansk stammesang.

Omslaget bygger opp under bandets lydbilde med diffuse bilder av leirbål, minner fra svunne tider og mytiske statuer i tillegg til at skiva er dedikert til Ernest Hemingway og Hunter S. Thompson. Dette er en visuell tilnærming som knapt hadde vært mulig å tenke seg i black metal for bare noen år siden, men sjangeren har vist seg å være en av de med mest utvikling og friksjon av alle sjangre i popkunsten.  

Dette mørke albumet bør være besnærende for de av dere som har skiver av bl.a. Kongh, Icos og Swans i platesamlinga si allerede, men de fleste med sans for noe annerledes heavy music bør kjenne deres besøkelsestid for denne gruppa.