Ukens skive: Mr. Bungle - California

Det var vel på høy tid; en skive med herr altmuligmann himself? Mike Patton er en gjenganger i min platesamling og sikkert i din også. De fleste kjenner han nok fremdeles som frontfiguren i Faith No More, men etter hvert har han også blitt kjent fra Tomahawk, Fantomas og en rekke prosjekter med bl.a. Rahzel, Merzbow, Fennesz, John Zorn, vår egen Kaada, og ikke minst er han grunnlegger av ett av rockens beste uavhengige plateselskaper - Ipecac. Ett av de mer sagnomsuste bandene til denne tusenkunstneren er dog bandet han var medlem av før han ble stemmen i Faith No More.

Mr. Bungle ga ut tre skiver og de holder alle høy, om enn sjangerforvirret, kvalitet. De spiller alskens sjangre og gjerne i samme låt. Derfor kan ei låt som None Of Them Knew They Were Robots være swingmusikk, pønk og funk på en og samme tid. Bandet holder fokus og låter særdeles tight, men man kanskje ikke vente annet av et band som har folk som Patton, bassen til Trevor Dunn og gitaren til Trey Spruance?

California er ikke like motstrøm som forgjengeren Disco Volante eller debutskivas maniske lydbilde. Bandet låter nesten allment tilgjengelig på åpningssporet Sweet Charity, og selv om de krydrer låter som None Of Them Knew They Were Robots og The Air-Conditioned Nightmare, er det en mett tilfredsstillelse over bandet denne gangen. Det paniske klovnesmilet som stemplet debuten som gal manns verk og det dystopiske lydbildet som farget Disco Volante er ikke så synlig denne tredje gangen.

Det betyr dog ikke at California er en traust og kjedelig skive. Her er det mye å stusse over; hør bare på Ars Moriendi som føles som en hyllest til persisk musikk og som snirkler seg smakfullt arabisk folkemusikk, heavy metal, balkansk dans og eurodance(!). Midt oppe i denne lapskausen sitter Patton som ringleder og kaster inn utallige innspill. Men, Mr. Bungle kaster allerede en skruball på neste låt, smygeren Pink Cigarette. Det er en overraskende streit låt fra denne gjengen som ender med digitalt feilsignal på CDen, før den brått avsluttes. Ett av høydepunktene på albumet er The Holy Filament som er en mørk låt som føles ta mye av stemningene fra skrekkfilmer og er kanskje Pattons inngangsportal til universet han skapte med Fantomas noen år senere?

"You're not human / You're a miracle" synger Patton på Vanity Fair og låta er nok et eksempel på at bandet var i ferd med å miste formen. Det hele føles litt uengasjert, men plata avsluttes heldigvis av Goodbye Sober Day som har den eklektiske vibben av Mr Bungle og som mikser sjangre og stemninger med letthet og ynde: kor, maniske Mike, beinharde riff og folkemusikk blandes sømløst.

California er ikke høydepunktet til Mike Patton - hans karierre er altfor rikholdig til at den skal kunne være et viktig verk i hans diskografi. Likefullt er det et album med flere interessante vendinger og bør være et interessant kjøp for de fleste av mannens tilhengere.