Ukens skive: Deep Purple - Listen, Learn, Read On

Ett band jeg definerer som startskuddet for min musikklidenskap er det britiske bandet Deep Purple. Etter å ha blitt introdusert for britisk hardrock av mattematikklæreren min på slutten av 8.klasse, så jeg meg aldri tilbake. Etter å blitt blåst over ende av låter som Smoke On The Water, Black Night og Burn, ble åttitallets pop for kjedelig og min fremtid som hardrocker var sikret.

Det er to grunner til at jeg velger å gå gjennom denne utgivelsen nå: For det første er det en gylden sjanse for meg å virkelig dykke ned i denne grundige gjennomgangen av bandets opprinnelige levetid fra begynnelsen av '68 til de krasja i rus og uenighet i '76. Men, det er også et minneverdig dokument fra et band som ofte har blitt dømt hardere av ettertiden enn sine samtidige Led Zeppelin og Black Sabbath som har blitt genierklært oftere av "mannen i gata".

Den første disken åpner med sporene til det som skulle ende opp som ett av verdens største rockeband uansett sjanger. Men, det er ikke alltid like lett å høre med låtene av bl.a. Outlaws, M.I.5, Johnny Kidd & The Pirates, Santa Barbara Machine Head og Episode Six. Mye av disse bandene er kanskje tidsriktig, om enn ikke unik, rock fra sekstitallets andre halvdel. Selvsagt er det en del interessante saker på disse låtene også, men det meste blir likevel for typisk og "vanlig". Vi hører bl.a. Ian Gillans første "skrik" på plate, en av David Coverdales ytterst sjeldne opptak før han ble medlem av mastodonten Deep Purple på høyden av deres popularitet, Glenn Hughes stilsikre jobb som sanger og bassist i Trapeze på begynnelen av syttitallet og, ikke minst, Tommy Bolins selvsikre stil som gitarist og som nok var grunnen til at han ble invitert til å ta opp tråden etter gitarguden Ritchie Blackmore. Verken Coverdale, Bolin eller bassist Glenn Hughes kunne hatt det lett når de ble medlem av ett av verdens definitivt feteste rockband.

Mk 1
Men, snart tar vi for oss det første bandet som opptro under navnet Deep Purple - det som defineres som Mk I. Bandets opprinnelige line-up var Blackmore, trommeslager Ian Paice og organist Jon Lord, bassist Nick Simper og sanger Rod Evans. De ga ut tre studioalbum i løpet av ett år og fikk bl.a. en tidlig hit med sin første singel Hush - en coverlåt av Joe South. Det er ingen tvil om at dette ga bandet en solid boost ut av startgropa, og selv i dag er denne låta en kul smyger.

Denne besetningen blir av mange definert som en lettvekter i forhold til de som fulgte, men ser man deres tre plater i lys av sin samtid er det slett ingen lettvint pop de legger ut på rillene. De gjør riktig nok bl.a. coverlåter av Neil Diamond og The Beatles, men deres selvskrevne materiale låner mye av sin inspirasjon fra psykdelia og seig rock. Sterke låter som Shield, Emmaretta og The Bird Has Flown sto ikke tilbake for mye av hard rock på slutten av sekstitallet. Den største hemmeligheten på disk 1 er dog den lite kjente instrumentallåta Playground som ruller avgårde med et fett driv og hvor Lord og Blackmore leker seg på en måte som i ettertid kan fortelle oss litt om hvor de var på vei som musikere.

Mk 2
Disk to starter med slutten til bandets første besetning og låta Why Didn't Rosemary som er en passende overgang til den hardere - og mer ikoniske besetningen Mk II. Evans og Simper ble byttet ut med to karer fra Episode Six. Ian Gillan og Roger Glover burde ikke behøve særlig introduksjon - i samspill med de tre andre ble denne besetningen en av hardrockens mest kjente og leverte tre smått legendariske album på like mange år før det skar seg. 

Likevel valgte bandet en coverlåt som en første introduksjon av bandet; dempede Hallelujah vitner ikke mye om det som skulle komme. Men låta passer godt som et farvel til det uttrykket de hadde gjort til sitt på slutten av sekstitallet og er ikke helt tannløs takket være stemmeprakten til Gillan. De neste sporene viser et band i en spennende mellomfase og vi blir bl.a. servert en tidlig versjon av klassikeren Speed King som ble kalt Ricochet i '69. Vi får også høre den nye besetningens tolkninger av låter som The Bird Has Flown og Hush - de er tydelig mer ivrige enn de er på originalversjonene og særlig Hush er en leken låt hvor Blackmore syr inn morsomme riff i melodiene. Det blir også tid til "ekstranummeret" de gjorde under sin "Concerto For Group & Orchestra" med Royal Philharmonic Orchestra som begynte med et inspirert solosett av Ian Paice.

Men, snart ble det på tide å stake ut en ny kurs fra syttitallet og det blir vi vitne til på spor som Wring That Neck - ett tyve minutter langt konsertopptak - som viser et band som med ett strekker seg langt utenfor det tradisjonelle rockformatet. Resten av disken tatt fra tiden rett før, under og etter utgivelsen av bandets første definitive klassiker In Rock. Flere låter er kjente og kjære som bl.a. Speed King, Flight Of The Rat og Bloodsucker og tatt fra både BBC Sessions og Top Of The Pops. Men, mer interessant for den svorne fan er opptak av bl.a. Jam Stew og Cry Free som aldri dukket opp på albumet.

Den tredje disken dykker djupt ned i gullalderen til Deep Purple og vi åpner med et massivt opptak av settavslutningen fra begynnelsen av syttitallet; en tredve minutters versjon av episke Mandrake Root som bekrefter bandets teft for en lapskaus som mikser fri improvisasjon og et heftig riff. Dette er noe Deep Purple aldri helt fikk skryt for da de tilsynelatende havnet midt mellom Led Zeppelins eventyrlyst og Black Sabbaths riffmania.

[For første gang i denne serien merker jeg det vil ta lang tid å skrive anmeldelsen da jeg tar meg i å "droppe ut" for å lytte til låtene]

Bandet var på denne tiden eksplosivt kreative og arbeidet konstant med låtene sine. Det hører man bl.a. på de neste sporene Grabsplatter og Child In Time. Førstnevnte er en lite kjent låt fra bandet, men riffet skulle senere bli en del av låta I'm Alone, mens versjonen av Child In Time - fra et opptak hos BBC - gruser studioversjonen. Det sier ikke rent lite når låta er en av de absolutte perlene til dette bandet.

Bandet hvilte som sagt ikke på laurbærene etter suksessen med In Rock, og flere av deres beste låter fikk aldri æren av å "tilhøre" et album. Hvis man låner et øre til låter som den uventede singelsuksessen Black Night og lekne Strange Kind Of Woman, bør det ikke komme som en overraskelse at Deep Purple skulle bli ett av klodens største band. Samtidig kan man få et lite kjent glimt av Ian Gillan som leker seg med musikken i et outtake av Fools fra opptaket av albumet Fireball.

Fireball var mitt første virkelige musikkjøp og jeg husker fremdeles den dagen jeg kom hjem fra byen med
kassetten i lomma. Hvordan jeg så kometen med ansiktet til fem menn og ble blåst ut av rommet av det buldrende trommedrivet til Ian Paice i det de kjører i gang med tittelkuttet. Den dag i dag er Fireball en av mine absolutte favorittlåter fra bandet.

Fireball ble nok av mange glemt sett i lys av at den havnet mellom In Rock og Machine Head, men det er egentlig litt urettferdig. Albumet har kanskje ikke like mange umiddelbare blinkskudd som førnevnte album, men det seige trøkket på ei låt som No One Came er glitrende og bandet er her kanskje i sitt livs form. En annen låt fra samme album, og som ble lagt inn som erstatter for Strange Kind Of Woman, er den mystisk titulerte Demon's Eye. Selv om kanskje Strange Kind Of Woman likevel har fått mer spilletid opp gjennom årene er denne låta langt fra ei sinke - den har noe av det samme øset som No One Came, men er likevel en streitere riffrocker.

En av grunnene til at Fireball falt mellom to stoler, skyldes nok mye at låtene fra skiva aldri føltes helt hjemme i konsertformatet. Selv husker jeg hvor overrasket jeg ble når bandet trakk frem Anyone's Daughter under deres konsert i Oslo i '93. Dette opptaket av No No No viser likevel hvilket trøkk det dog var over disse låtene i levende live.

Men, få måneder senere spilte det liten rolle da bandet ga ut sitt mest kjente studioalbum. Machine Head er en definitiv mastodont i rockhistorien og har en låtliste hvor flertallet av låtene har blitt klassikere for alle som liker hardrock: Smoke On The Water. Highway Star. Lazy. Space Truckin. Det er lite grunn til å si noe særlig mer; man trenger egentlig bare lytte. Sjekk ut ett av de første opptakene av Highway Star når bandet egentlig skulle promotere Fireball, den opprinnelige studioversjonen av Smoke On The Water eller singelen som tiden glemte - Never Before.

[ett av bandets vakreste låter, When A Blind Man Cries, var lagt på B-siden på den singelen og er et overraskende lavmælt spor fra de britiske hardrockerne]

Men, deres magnum opus var fremdeles ikke utgitt. Egentlig var albumet egentlig kun ment for japanske ører, men det ble etter hvert bestemt at hele verden skulle få lov til å høre Made In Japan. Dette er kanskje det beste konsertalbumet i hardrocken gjennom tidene og, etter min mening, ett av de beste i rockhistorien. Det de leverte fra et utall scener i '72 kan matches av få og det bekreftes på disse opptakene av Strange Kind Of Woman (Paris), det etterspurte ekstranummeret Black Night fra Osaka eller lekne Lazy fra Tokyo.

Noen tror kanskje at det var slutten på magien og kanskje har de rett i det. Bandet slet med kjemien og særlig Ritchie Blackmore og Ian Gillan var sinte på hverandre - kanskje fordi de kjempet om det samme scenelyset. Men, de fikk likevel samlet sammen et knippe låter og gitt ut albumet Who Do We Think We Are. Det har nok ikke det samme klassikerstempelet som de fire foregående skivene - noe annet hadde vel vært nærmest umenneskelig - men jeg merker rockefoten lett gå i gang når jeg hører spor som Woman From Tokyo, Smooth Dancer og Mary Long.

Før man visste ordet av det hadde man last in, first out: Gillan og Glover forsvant ut av bandet og inn hentet man en etablert bassist med en gullstrupe, Glenn Hughes, og en nykomling uten referanser, David Coverdale.

Mk 3
Denne boksen introduserer bandets tredje besetning med to låter som både fanger opp bandets vedvarende og gode teft for hardrock samtidig som man introduserte litt seig blues i bandets lydbilde. Burn er en av bandets signaturlåter og står ikke tilbake for noe av det beste bandet har gjort opp gjennom årene; det er en ramsalt riffrocker hvor all kraften mange hadde savnet etter Who Do We Think We Are var tilbake for fullt. De maktet også å imponere med Might Just Take Your Life som slo av på farta til fordel for mer rom i låtene.

Men, det stoppet ikke der. Ei låt som Sail Away bekrefter David Coverdales talent som låtsktriver og mørkstemt sanger, mens Coronarias Redig forteller oss at Blackmore nok fikk mer spilletid med Gillan ute av bildet og med jyplingen Coverdale inne som erstatter. Dette får man i hvert fall følelsen av når man kjører gjennom You Fool No One og Mistreated fra albumet Burn, samt en inspirert versjon av Space Truckin'. Her får Blackmore løpe fritt over store områder, og gitaristen viser seg som en av hardrockens definitivt beste - bl.a. introen av Mistreated er helt fenomenal. 

I løpet av dette første året med den tredje besetningen var nok bandet på sitt største rent kommersielt sett - noe som ble toppet med plass øverst på plakaten på samme års California Jam. Konserten er kanskje mest kjent for at Blackmore ødela et fjernsynskamera samt at han tente på scenen, men det er likevel ingen tvil om at de var i toppform. Men, å følge opp denne suksessen kan ikke ha vært lett og de jobbet frem albumet Stormbringer på en måte som nok trigget Blackmore til etter hvert å fortsett med Rainbow. Albumet var betraktelig mer funky enn forgjengeren - kanskje inspirert av Hughes' og Coverdales lidenskap for r'n' b.

Albumet åpnet dog med ett av deres signaturspor og er en drømmende riffrocker med Coverdale i front, mens Soldier Of Fortune er en av deres vakreste rolige låter og kanskje den eneste som kan tangere When A Blind Man Cries. På disse låtene hører man Blackmores visjon av bandet, mens man på låter som Hold On, The Gypsy og Highball Shooter fikk forståelse for hvor resten av bandet var på vei. Her blir vi bl.a. servert en instrumental versjon av sistnevnte spor som har betraktelig mer gitar i seg enn den hadde når de la på vokalen en stund senere.

Mk 4
Snart var Blackmore ute av bandet og godt i gang med Rainbow, mens Deep Purple hentet inn en ung amerikaner med mye erfaring fra fusion, jazzrock og turnélivet. Tommy Bolin er kanskje i ettertid en av de minst populære medlemmene i bandet; men det kan ikke ha vært lett å overta plassen etter en av hardrockens gitarlegender. Likevel, her hører vi hans ubestridte talent i fri flyt i opptak fra studio og øvingslokale. I grupper som Zephyr og James Gang var han en viktig låtskriver, mens på Billy Cobhams album Spectrum viste han frem en frihet og lekenhet som en virtous. Disse talentene videreforedlet han nærmest umiddelbart etter å ha blitt medlem av Deep Purple; her kan man høre en nesten ferdigstilt Drifter et halvt år får låta dukket opp på albumet Come Taste The Band, mens Dance To The Rock'n'Roll er et inspirert opptak av bandet når Bolin nettopp hadde blitt medlem. Her er det dog ikke bare Bolin som er i toppform, men lån et øre til Ian Paice; den eneste som ingen av bandets besetninger har klart seg uten og som er utvilsomt en av verdens beste trommeslagere uavhengig sjanger.

Denne besetningen fikk deretter spilt inn et album jeg rangerer høyere enn mye av Mk1 gjorde og som jeg også liker bedre enn Who Do We Think We Are. Mange av bandets svorne tilhengere er dog ikke enig med meg i dette. Come Taste The Band er et utskjelt album - ofte føles det like stemoderlig behandlet som George Lazenby behandles i mytologien om James Bond. Det føler jeg er ufortjent da albumet har en rekke flotte spor som bl.a. leken med piano og harde riff i This Time Around/Owed To G, det sultne trøkket i Love Child og Lady Luck eller en av deres vakreste - dog ufortjent ukjente - You Keep On Moving. 

Denne besetningen skulle ikke vare lenge - dop og musikalsk uenighet slo en kile ned mellom trekløveret Lord, Paice og Coverdale på den ene siden og  Hughes og Bolin på den andre. Glenn Hughes tok stadig mer av plassen til Coverdale, og det er bl.a. veldig synlig på denne versjonen av Gettin' Tighter fra en konsert på Long Beach Arena. Tommy Bolin hadde allerede i Zephyr fått en forkjærlighet for dop, og i Deep Purple fikk han en følgesvenn i Hughes som gjerne bestilte hauger av dop før konsertene med bandet. Men, når det først fungerte på scenen leverte de varene, bl.a. med en uvant "cover" av Wild Dogs som er en låt Bolin hadde spilt inn på sitt soloalbum Teaser.

Konklusjonen min om denne utgivelsen har vel vært klar for de av dere som har lest så langt. Deep Purple var et fantastisk band på syttitallet og leverte mange av de feteste konsertene, platene og låtene det tiåret. Listen, Learn & Read On fanger bandet på en perfekt måte og mikser kjente spor med sjeldne, nye opptak av gamle låter og med nok liner notes til å vare i timesvis.

Dette er et definitivt kjøp for de av dere som liker hardrock!

Ukens skive: Bonnie 'Prince' Billy - Live @ So What! 31.01.00

Ett av platesamlernes virkelige holy grails er det man kjenner som en bootleg. Dette er piratopptak av konserter og, i visse tilfeller, studiosesjoner. Disse opptakene ble ofte distribuert under disk, og føltes nær mytiske på meg når jeg var en ung jypling. På åttitallet ble de ofte utgitt på vinylskiver og selv har jeg fremdeles lyst på gjenforeningskonserten til Deep Purple fra '85. Den ble utgitt som et bokssett med tre LPer med marmorfarget vinyl og tittelen More Smoke On The Water. Men, en tenåring uten pondus klarte sjelden å hanke inn de feteste bootleg'ene. Man visste ikke om hvordan man skulle få tak i disse myteomspunne utgivelsene og våget nok bare å drømme.

Når vinylskivens æra ble videreført av CDen, samt at opptaksutstyret stadig ble mer mobilt, ble det lettere å lage bootlegs og dermed lettere å få tak i for platesamlere. Dette medførte at jeg med ett fikk flere bootlegs inn i platesamlingen av bl.a. Pearl Jam, Motorpsycho, Rollins Band, m.fl. Etter hvert fikk jeg også tak i lokale bootlegs av konserter jeg selv hadde vært på og snart hadde jeg flere; bl.a. Soundgarden og Faith No More på Sentrum Scene og Morphine på Rockefeller. Denne utgivelsen fikk jeg i hendene av en god venn, og ridder, for noen år siden.

[Nå skal det dog sies at en bootleg kan like gjerne være en forbannelse som en velsignelse. Som regel er mange av disse skivene preget av elendig opptakskvalitet og er reint lureri fra ende til ende. Men, tidvis finner man likevel frem til perleskiver som virkelig fanger en konsert på ypperlig måte]

En singer/songwriter kan ofte slite med å skille seg ut fra mengden; det har ikke akkurat vært mangel på menn/kvinner som tar opp gitaren de siste årene. Mangelen på effektpedaler og andre former for dressing gjør det lettere å se essensen av musikken og man må virkelig bevise sin unikhet skal man klare å holde hodet over vannet. For hver singer/songwriter man husker, er det hundrevis som har gått i glemmeboka - men de som hevder seg gir oss samtidig musikk av en tidvis utenomjordisk kvalitet. Lån øre til menn og kvinner som bl.a. Mark Lanegan, Neko Case, David Eugene Edwards og Chelsea Wolfe. I dag skal vi dog dykke ned i universet til en mann som var kjent som en av Palace Brothers på slutten av nittitallet og som for mange er mer kjent under speudonymet sitt enn sitt virkelige navn Will Oldham - Bonnie 'Prince' Billy.

Jeg husker fremdeles denne konserten; det var en av de første jeg så etter å ha blitt osloboer i begynnelsen av '00. Will Oldham var på ferie i Norge og stakk innom So What! for å fylle på i ei kanskje slunken feriekasse. Billetten var merket med hans eget navn, da han på denne tiden kun hadde utgitt et album under pseudonymet han skulle gjøre til et eget begrep de neste årene. Kanskje nettopp derfor ble bootleg'en merket med dette navnet fremfor hans eget.

Han spilte for et tydelig hengivent publikum - det skulle stå helt klart for oss før konserten tok slutt og etter utallige utrop som "Underbart!", "Yeah!" og "Nice one!". Han hadde, som en del av Palace, vært en undergrunnsfigur. Men, med sitt første album under eget pseudonym fikk han sitt kommersielle gjennombrudd og det førte til at mange hadde tatt turen denne kvelden. Og publikum ble belønnet med en låtliste som hentet perlelåter fra både Palace, skiva Joya som han ga ut under sitt eget navn og ikke minst albumet I See A Darkness.

Han spør om noen har låtønsker etter Apocalypse, no! fra albumet Joya, og mange roper sine favoritter mot ham. Han ender opp med låta Gulf Shores, men stopper opp halvveis ut i låta og spør om han synger rett og får hjelp av publikum før han fortsetter til lettet latter av publikum. Etter låta er han usikker på hvor lenge han har holdt på og sier at han skal spille tre låter til.I det han ryker ut i Horses fra Lost Blues And Other Songs av Palace, er et fornøyd publikum tydelig lydhørt.

Men, det ender jo ikke med tre låter til. Han går ikke av scenen før etter ytterligere seks låter og avslutter settet, etter å bl.a. diktet seg gjennom Don't Cry For Me, Argentina, med godlåta New Partner fra skiva Viva Last Blues.

Han avslutter settet med et ekstranummer som er en nærmest acapella versjon av (I Was Drunk) At The Pulpit og som er en tilbakelent, men mørkstemt avslutning på en flott kveld med en av den nye countrymusikkens sterkeste kort.

Låtliste:

New Pony
The Risen Lord
Nomadic Revery
Agnes, Queen Of Sorrow
O Let It Be
Arise, Therefore
Ohio River Boat Song
Another Day Full Of Dread
Little Boy Blue
Riding
The Weaker Soldier
A Minor Place
Apocalypse. No!
Gulf Shores
Horses
I See A Darkness
Don't Cry For Me Argentina
Death To Everyone
The Brute Choir
New Partner
(I Was Drunk At The) Pulpit

Face/Off: Mogwai vs. Explosions In The Sky

Det er ingen hemmelighet at postrock er en deilig og ofte brukt gjenganger på møtene til flere av avdelingene, men særlig Sentralstyret har i en årrekke bukket ydmykt for band som Godspeed You! Black Emperor, Mogwai, Sigur Ros og de som har fulgt i sporene i sjangeren som for vår del ble startet på slutten av nittitallet. Det kommer vel heller ikke som noen overraskelse - for de som kjenner denne sjangeren - at den passer perfekt som lydspor til de fleste dvelende aktiviteter. Det er nærmest hypnotisk å lytte til denne ofte instrumentale rocken når man tar toget over Bergensbanen en glassklar høstdag, vandrer gatelangs i regntunge bynetter eller ligger i gresset en vakker sommerdag og skuer opp på late skyer som seiler stille over himmelhvelvingen.

Dette er stor musikk.

Da er det passende at vår første face/off står mellom to av postrockens mest kjente band når de våger å lage musikken til to filmer. I denne artikkelen vil vi veie musikk, stemning, omslag og helhetsinntrykk opp mot hverandre og kåre en vinner. Denne gangen skal de skotske veteranene i Mogwai til pers mot texanske Explosions In The Sky i hva vi kan kalle: The Original Motion Picture Soundtrack Showdown!

Først ut: Mogwai.

Skottene fikk i oppdrag å lage musikken til den franske serien Les Revenants. Serien handler om en liten by hvor mennesker - som alle har vært savnet og forventet omkommet - plutselig dukker opp uten å vite om sin egen skjebne. Man følger disse individene etter hvert som sannheten går opp for dem og en mørk hemmelighet avsløres. Omslaget har noe av den samme mystikken som jeg mener å huske fra filmen 28 Days og serien The Walking Dead. Den poetiske usikkerheten, og gruen man forventer seg rundt neste hjørne (men ikke ser), blir nydelig akkompagnert av et tilbakelent Mogwai.

De går nærmest forførende i strupen på lytteren fra plata setter inn med låta Hungry Face. Et repetetivt pianotema dresses opp og trekker lytteren med seg inn i musikken og er en kortspilt aperetif til det mer dvelende sporet som følger. Jaguar er også overraskende kortfattet - til Mogwai å være - men låten har nok livskraft til likevel å stå på egne ben. Det føles allerede som om bandet makter å mikse lydsporets behov for kortfattet og umiddelbar stemningsskaping og bandets evne til å lage låter.

Den første virkelige låta på plata er likevel tredjesporet Huts. Her er den enkle tematikken fra åpningsporene forlatt til fordel for en tradisjonell låt. Et dempet gitarriff danner skjelettet til låta og Mogwai dresser det opp med piano, bass og trommer før de skyver låta ut av høyttalerne. Deres trang til å skremme lytteren med feedback og reint sinne ser ut til å ha blitt lagt vekk før de gikk i studio med denne utgivelsen; her er det ikke blodet og skrekken som skal slå oss, men snarere den ventende usikkerheten før mørket tar oss.

Sporene glir forbi meg ut av høyttalerne og blir borte i nattemørket. Jeg tar meg i å drømme meg litt bort, men mister ikke musikken av syne. Den velkjente følelsen av vuggende driv som lenge har preget bandets musikk, være seg det er dempede smygere eller brølende monsterlåter, preger mange av låtene og albumet tar en naturlig plass i bandets diskografi. Platas høydepunkt på side A blir for meg den nydelige Special N; her viser de frem den knitrende kraften som har gjort dem til de magikere de er. Riktig nok eksploderer ikke låta slik de gjerne kunne hatt for vane, men de gir oss et hint på hvor raskt de kan skape et knurr om til et mektig brøl.

Etter sidebytte får man mer av det samme og heldigvis for det. Les Revenants er ikke et klassisk soundtrackalbum med en drøss forskjellige stemninger, samples og coverlåter. Mogwai har satt seg fore å gripe tak i usikkerhetens essens og rendyrke den. Det lykkes de med; albumet har blitt et strålende bevis på hvor godt et lydspor kan bli hvis man klarer å kombinere lyd og bilde på en uovertruffen måte. Uten å ha sett filmen får man likevel følelsen av langsomme kamerascener, dvelende blikk og djupfølt hjertesorg. Låtene er lengre på side B og gir lytteren flere blikk inn i lydlandet til skottene; knitrende feedback ligger i periferien, pianotemaene flyter over oss som deilige dønninger, og drivet til bandet er umiskjennelig Mogwai.

De tar dog turen ut av dette landskapet på slutten av plata. En mettet versjon av salmekomponist Charles Albert Tindleys What Are They Doing In Heaven Today. De tolker den amerikanske gospelsalmen ikke ulikt slik jeg tror deres landsmenn i Spiritualized ville gjort det, selv om de selv er inspirert av gospelsangeren Washington Phillips' versjon fra begynnelsen av det 1900-talet.

Neste band ut : Explosions In The Sky.

Det amerikanske bandet har valgt seg filmen Prince Avalanche; en historie om to menn som legger ut på en reise fjernt fra sine liv i storbyen. Det blir etter hvert en skakk fortelling da de faller fra hverandre og kvinnene de har etterlatt seg. Man skulle tro at en slik intim og "liten" historie ikke skulle passe for den ofte episke lyden av Explosion In The Sky, men dette albumet er heller ikke deres eget prosjekt. De har slått seg sammen med komponisten David Wingo, og det er kanskje derfor det låter såpass annerledes.

På Prince Avalanche har ikke sporene like ofte låtdrakt, men er heller komposisjoner som i større grad er en rendyrket bit av filmen. Jeg har forkjærlighet for droner, samtidsmusikk og relatert lyd, men merker at de første sporene på albumet ikke klarer å få tilstrekkelig tid til å feste seg før de er over. Selvsagt er det tema som hever seg; bl.a. pianotemaet på Passing Time og det stakkato drivet i Rain med sitt nynnende kor. Likevel klarer jeg ikke helt fri meg å føle at det hviler noe uforløst over albumet. Sistesporet Send Off kunne vært et spor på ett av bandets album, men jeg ikke det ville stått frem som ett av de bedre på skivene til bandet - som ofte har magiske kvaliteter.

Konklusjon:

Jeg trodde dette skulle bli et jevnt løp, men det viste seg at Mogwai tok en overraskende lett seier denne gangen. De gjorde nok rett ved å dresse musikken på albumet opp med sitt lydlandskap og ikke la forpliktelsen til lydsporet drukne bandets evne som låtskrivere.

Ukens skive: Albert Ayler - Holy Ghost

Som lidenskapelig musikkjournalist med et tidvis manisk behov for å skaffe seg fete skiver og ny lyd, er man ofte utsatt for impulskjøp og risikerer å kjøpe katta i sekken. Jeg har gjort noen solide bomkjøp opp gjennom årene og hatt skiver i samlinga som knapt nok er spilt gjennom en hel runde. På samme måte har jeg dog også fått fingrene i noen knallkjøp som har gjort livet mitt rikt av den feteste lyden.

Etter å ha solgt unna flere tusen skiver opp gjennom årene - mye på grunn av flytting og stadig sterkere fokus på analoge vinylskiver samt digitalisering av musikken på bekostning av CDen - har de fleste bomskuddene havnet i andre hjem og platesamlinger. Sitter jeg da igjen med kun snadderet? Vel, nja. Jeg har nok kvittet meg med mange favoritter som jeg trodde skulle holde seg trygt i samlingen; bl.a. Sonic Youth og Spiritualized. Ja, jeg vet det høres drøyt ut - for platesamlere, ikke lekfolk - men jeg tenkte ofte med hjernen og ikke hjertet når jeg kjøpte mye av denne musikken.

Dog er det på samme tid skiver og musikere som har blitt værende i platesamlingen uten å være blant de mest spilte favorittene og det er en av de utgivelsene som har dukket opp som ukas skive denne gangen. Jeg husker ikke hvor og når jeg kjøpte skiva, men jeg vet bare at den har overlevd i samlinga alle disse årene selv om jeg aldri har følt noe særlig lidenskap for den. Vel, det er på tide å ta den ned fra hylla, tørke støv av den og låne øre til musikken til en mann som en gang sa, "Trane was the father. Pharao was the son. I was the holy ghost". Kveldens æresgjest er Albert Ayler; saksofonist extraordinaire.

Førsteinntrykk er nok viktigere enn jeg skulle foretrekke for det er nettopp derfor jeg endte opp med boksen med Aylers musikk. Den ser nemlig helt fantastisk ut med ni CDer, en tørket blomst, en bok, flere små brosjyrer pakket inn i en flott, hard boks. Plateselskapet Revenant er som regel knallgode til å pakke inn skivene sine på en fortreffelig måte - så også denne gang. Det er noe eget med en utgivelse som flommer over av kjærleik til musikken; fra man åpner lokket på boksen oser det av ektefølt lidenskap.

Men, musikken holder ikke helt følge. Misforstå meg rett; Ayler var noe for seg selv. Men, når ord som "rare", "unissued" og "unknown" dukker opp i samme setning som "recordings" er det ofte på bekostning av opptakskvaliteten. Mye av innholdet på boksen får ikke helt den samme gjennomslagskraften da opptaket er under pari. Det er en ulempe med mye av denne typen utgivelser - de ofrer kvalitet for kvantitet for å kunne gi tilhengerne noe nytt. Det har medført at det finnes mange dårlige utgivelser av musikere og band som ellers kun ga ut strålende album - da de selv visste hva de ville gi ut og hvordan den musikalske dressen skulle presenteres. Etter et dødsfall er det dog plateselskap og etterlatte som overtar styringen av arven, og mange av oss har opplevd hva griskhet og arv gjør med oss som er igjen. Det blir stygt.

Heldigvis er det en del gull her - lån øre til versjonen av Summertime når Ayler var medlem av Herbert Katz Quintet under ett opphold i Finland i '62. En deilig og sløy låt som gis en passende dress for late sommerkvelder. Ayler vrir lett på saksofonen og gir standardlåta en ekstra dimensjon som vitner om jazzens fremtid senere på sekstitallet. Det samme skjer på sporet som følger - On Green Dolphin Street - da bandet mikser sløy standard med leken fritenkning.

I '64 hadde han startet sin første trio med bassisten Gary Peacock og Sunny Murray på trommer; det var et lekent band og låter som Spirits og Ghosts viser et eksplosivt band på scenen på Cellar Café i New York. Opptaket er ikke optimalt og ei heller komplett, men det viser hvor god Ayler var blitt og hvor stor plass han lot sine medmusikanter få. Han lånte mye av sin inspirator Ornette Coleman, men mange skriver samtidig at han selv var en inspirator for John Coltranes sene periode og det siker virkelig ikke rent lite.

Slik fortsetter altså boksen sin ferd fra hans besøk i de finske skoger i '62 til han åtte år senere står på scenen ett sted i Frankrike og blåser gjennom [F Minor/C Minor]. Han viser seg fra sin beste side og har funnet tilbake til tonene og lekenheten mange mente han mistet på slutten av sekstitallet. Dessverre døde han på mystisk vis og ble funnet druknet i East River i New York senere samme år.

Hvis du er keen på å sjekke ut en av jazzens glemte giganter, bør du nok gå annetsteds. Sjekk ut hans utgivelser for etikettene ESP og Impulse! da de nok er lettere materiale å komme gjennom. Har du dog litt ekstra cash og har sans for fete utgivelser kan du kjøpe Holy Ghost og dykke ned i mytene og livet til Albert Ayler.

Ukens skive: Crippled Black Phoenix - I, Vigilante

Noen ganger hører man skiver som spikrer øra til høyttalerne, meisler fingrene til å gi rocketegn og tvinger rockefoten til å gi gass til lenge etter at skiva er ferdigspilt. Dette er skivene som bekrefter rockens kraft i en tidsalder hvor musikk knapt nok er underholdning; heller regnet som heislyd for de zombiene vi har blitt.

Det går for lang tid mellom hver gang man virkelig setter seg ned med ei plate og bare lytter. Hvor ofte har man tid til å nyte musikken lenger? De sosiale spillene, og sosiale mediene, maser hele tiden om vår oppmerksomhet, mens man ikke lenger føler det er legitimt å sitte alene med sine tanker - da er man en freak og einstøing. Dagens ungdom vet knapt hva et album er lenger - de er tilfreds med spillelister de deler med venner på Spotify og Youtube(!), mens småbarnsforeldre slukes av fjernsynets brød og sirkus i stilletimene før søvnen tar over. Ettermiddagsgenerasjonen - sekstiåtterne - har bytta ut gitaren med golfkøller og lytter knapt nok til andre låter enn hva P4 mener er de beste låtene fra de siste fire tiårene.

Jeg vil kjempe. Jeg er drittlei av at musikk defineres av hitsuksesser, one-hit wonders og anna rask. Det er på tide å gi musikk en følelse av kunst igjen - ikke bare la det være et bakgrunnsdrypp til produktplassering og branding i filmer og reklamer. "Musikken var mye bedre før", er et utsagn som raskt renner ut av kjeften på folk - tidligere musikkelskere - som ikke lenger bryr seg om musikk. De har sunket for langt ned i den gode sofaen sin og fanget i latskapens grep orker de ikke se lenger enn Beatles, Jimi Hendrix, Led Zeppelin, Iron Maiden eller REM. De fnyser av ny lyd i den tro at "alt er gjort før", og at dagens musikere er henvist til å være session players eller kopister. Da er det godt å legge frem skivene til et band som Crippled Black Phoenix.

I en pustepause etter to doble album - og før et tredje - fant dette britiske bandet frem til et knippe med låter. De kaller I, Vigilante en EP selv, men de fleste band ville nok definert det som en langspiller da spilletiden strekker seg til femti minutter. Skiva er tuftet på den suksessoppskrift de allerede fant på debuten - kontinental og moderne postrock mikset med syttitallets hardrock. Resultatet er et ganske særegent lydbilde fra et av de britiske øyers beste, men minst kjente, band.

Det er vanskelig å forklare akkurat hva Crippled Black Phoenix gjør som får meg til å flire av glede - hardrock inspirert av syttitallet er jo ikke akkurat uvanlig for tiden? Jeg tror det først og fremst skyldes at bandet virkelig kan skrive låter - det er jo essensen av ethvert album. Det skader nok heller ikke at de forstår hvordan de skal dresse opp låtene i gitarvegger, stillfarne piano og buldrende trommer. De får det til å låte uanstrengt å lage episk undergangsrock som like gjerne kunne vært rockens svar på britisk, apokalyptisk film fra seksti- og syttitallet: Michael Caine. Clockwork Orange. Donald Sutherland. Day Of The Triffids.

Dette inntrykket får hjelp av at bandet benytter seg av opptak fra filmdialog som fra den svarte komedien The Young Poisoner's Handbook eller den gamle mannens gråtkvalte fortelling om hvordan han skjøt og drepte en tysk soldat i Bastogne vinteren '44. Men, som jeg skrev over er det lite man kunne gjort uten de gode låtene og på denne skiva er alt som glimrer 24 karat gull: Troublemaker går rett i strupen på lytteren i det man knapt nok har sett starten på side 1, mens avslutningen med Of A Lifetime - først kjent med Journey - fullfører en real knockout på en intetanende lytter. Fantastic Justice, We Forgotten Who We Are og Bastogne Blues er seige, episke og hardtslående låter som bidrar til å sette I, Vigilante øverst på min hylle over fete skiver etter tusenårsskiftet.

Ukens skive: Rollins Band - Do It

Det er alltid digg å la tilfeldighetene styre hva man skal trekke ut av lyd fra platesamlinga; å stoppe opp ved et plateomslag man som regel teller seg forbi. Man ender altfor ofte opp med musikken man pleier å høre på i stedet for å lirke frem de riffene og låtene man har glemt man elsket. "Slikt kan man gjøre med iTunes også", sier du, "det er jo bare å bruke shuffle-funksjonen". Ja, det er kanskje det. Men hørte du hvor kjedelig det låter å la en datamaskin bestemme hva du skal spille av datafiler? Du må gjerne foretrekke det, men jeg elsker å la fingrene bla i fargerike omslag, stryke over krøller, rifter og levnad som har gitt plata alderstegn og erfaring.

Da er det jo ekstra passende at skjebnen denne gangen trakk frem en skive som drypper av DIY og ærlig rock fra undergrunnen. Denne skiva kjøpte jeg etter å ha blitt fullstendig bergtatt av bandets ubestridte magnum opus End Of Silence fra begynnelsen av nittitallet. På den tiden var jeg lidenskapelig opptatt av grønsj og motstrøms heavy metal og Henry Rollins ble raskt en mørk Messias for en ung fyr som enda ikke hadde oppdaget verken Nick Cave eller Tom Waits - det skulle først skje noen år senere. Det albumets beintunge blues og blodig ærlige pønk rock var en knockout av klasse og fikk meg til å sikle etter bandets tidligere utgivelser.

Do It er kledd i et hjemmelaget omslag i sv/hv og med en musikk som lukter av undergrunn, svette klubber og kompromissløshet. Skiva består av tre outtakes fra innspillingen av debuten Life Time. Resten av låtene er hentet fra konsertopptak fra høsten '87. Sluttresultatet er mye mer forførende enn jeg mener å huske den var på nittitallet - dette er blueslyd som går deg rett i møte og hard rock som ikke viker for noe. Lån øre til den reint schizofrene Gun In Mouth Blues; den starter med et ekko av blå tristesse før den vandrer frem fra høyttalerne i fotspor som gjerne kan være laget av Black Sabbaths Iron Man. Midt oppe i denne maniske hardrocken hører vi også fripoesien til Rollins som nok har tråder tilbake til beat-poeter som Bukowski og Ginsberg; rein sorg renner ut av kjeften hans.

Låtene fra innspillingen av Life Time som aldri kom med på den skiva åpner dette albumet på en trygg og høylytt måte Do It er en hissig pønkrocker som går rett i trynet på lytteren, Move Right In viser virkelig frem bandets røtter i funk med lekent og smilende arbeid fra bassist Weiss og trommis Cain, mens Rollins er overraskende smilende.De avslutter opptaket med herlig flirende rock'n'roll i Next Time.

Nå er det ikke sjelden Rollins får folk til å flire - han er også en glimrende komiker med godt grep om sarkasme og tristesse - men som en del av dette bandet er han ofte sinna som en tyr. Det brytes dog opp med fjerdesporet Joe Is Everything, Everything Is Joe (Intro) hvor han blir intervjuet av en nederlandsk journalist før et konsertsett. I det han blir spurt om det å klippe håret er symbolsk for musikken deres svarer han, "No, it's more symbolic for the pain and suffering going on in the world. Each hair that was cut is a life, a soul, a heart and a mind".

 Bandet som Henry Rollins hadde med seg på dette albumet og helt frem til turneen for End Of Silence var om mulig det beste han har hatt med seg på tur. Gitarist Chris Haskett spilte på en måte som mikset frijazzens lek med hardrockens rifforama, mens Weiss og Cain var det bunnsolide og funky fundamentet som Rollins kunne leke seg med sitt sinne og poengterte poesi på uten å falle gjennom. Opptaket er dessuten tidvis overraskende godt og aldri dårlig. Selv når Henry Rollins brøler som en besatt mentalpasient og nesten kommer ut av høyttalerne er lyden av konserten og bandet solid håndverk og bærer nok mange takk til bandets lydtekniker Theo Van Eenbergen. 

Do It er ett av eksemplene på hvor god rock kan være når den virkelig treffer blink. Selv om bandet skulle overgå dette albumet med skiver som Hard Volume, før nevnte End Of Silence og ikke minst deres kommersielle gjennombrudd Weight, er dette albumet en perle av ei plate for de som føler for å kjenne på hvordan dette bandet lød live for mer enn tjuefem(!) år siden.

Anbefales!