Dette renomméet har bl.a.a blitt sikret av at festivalen selv har utgitt konsertopptak fra festivalen og etter hvert har andre band og etiketter kastet seg på denn trenden. Jeg er helt sikker i min sak - det finnes ikke den klubb eller festival jeg har flere konsertopptak fra enn nettopp Roadburn. Et raskt søk trekker frem skiver av bl.a.:Yob. Neurosis. Year Of No Light. Ulver. Nachtmystium. Wolves In The Throne Room. Earthless. Conan. Bongripper. Ukas skive er tatt fra et opptak av en konsert gjort 12.april 2012. Det er litt irriterende å vite at jeg kunne vært der, men jeg måtte av logistikkårsaker droppe konserten. Kan med hånden på hjertet si at jeg den kvelden ikke var altfor begeistret for det nederlandske jernbanesystemets siste avgangstider den kvelden. Dette var kanskje en av grunnene til at TB og undertegnede året etter la hotellrommet vårt til Tilburg i stedet for Eindhoven.
[en helhetlig rapport fra Roadburn 2012 kan leses annet sted på dette nettstedet.]
Chelsea Wolfe hadde vært ganske ukjent for oss på det tidspunktet, men dama jobbet seg raskt innenfor når vi lånte øret til skivene hennes. Hun hadde på det tidspunktet et lydbilde som ikke låt altfor ulikt noe PJ Harvey kunne servert, men dog noe mørkere. Det landskapet ble man også servert denne kvelden; førstesporet Halfsleeper er en mystisk og sødmefylt ballade midt på grenseovergangen mellom Cowboy Junkies' lengsel og Mazzy Stars fuzzy lydbilde. Chelseas stemme er nydelig og dunkel på gitarens enslige klimpring. I det bandet legger seg mjukt, men bestemt, på låta åpner hun stemmen i et monumental og nær evigvarende leie.
Andresporet Movie Screen er umiddelbart mer til stede; bandet viser musler for første gang. Likevel er det både sårt og ømt, og i det Chelsea skjærer inn i lydbildet eier hun låta. Hun leiker litt aleine på scenen med loops og stemme før bandet igjen sklir inn bak henne i det hun begynner å synge. Tredjesporet Demons er en riffende rocker, og her viser Wolfe sitt slekstskap med PJ Harvey for første gang på dette albumet. Etter en kort hilsen til Roadburn og "thanks for having us", ryker de ut i en av hennes signaturlåter, Mer. Et rullende driv legger seg nært opp til henne og dytter henne opp, frem og ut mot publikum.
Det er ikke mye mellomprat på dette albumet; Wolfe kjørte tydeligvis et stramt redigert sett. Men, det gjør ikke noe - null mellomprat er alltid bedre enn dårlig mellomprat. Den andre halvdelen av settet åpnet med Tracks; en smygende låt med et rullende komp. Men, den neste låta bekrefter at Wolfe og bandet lett veksler mellom stille/støy. Noorus åpner med en sirenelyd og endres til en røff rocker med stakkato komp.
Konserten når dog snart sin avslutning; først med Moses. Dette er ei låt som viser at Chelsea Wolfe nok har en del å takke Polly Jean Harvey for, men hvem har vel ikke det? Denne mytiske rockelåta kunne glatt vært en del av låtlista på sistnevntes album To Bring You My Love, og det sier ikke rent lite. Sistelåta Pale On Pale er en strålende slutt på en konsert; seig, monumental og bråkete. I løpet av sangen går bandet fra å være ruvende til stede, til nærmest fraværende før de igjen plutselig er tilbake i et hav av feedback og gitarvegger.
Dette er kanskje ikke det beste albumet til å bli kjent med hennes musikalske output, men det er et godt eksempel på hva som skjer på scenene i Roadburn.
