[Noe av den samme følelsesladde stemningen kan man vandre inn i ved å høre på de beste utgivelsene til jazzetiketten ECM eller det japanske postrockbandet Mono.]
Vel, faktum er at Sigur Rós allerede hadde fått det til å bølge i mange indiehjerter før deres andre langspiller ble utgitt i '00. De hadde allerede utgitt en kritikerrost debutskive på etiketten One Indian, men selv om denne hadde mange av de samme karakteristika som oppfølgeren, ble det ikke skikkelig fart på sakene før bandet ble plukket opp av det britiske plateselskapet Fat Cat. Der gikk det raskt og de ga kjapt ut Ágætis Byrjun og to etterhvert legendariske EPer ved navn Svefn-G-Englar og Ný Batteri.
Disse tre utgivelsene står nok sammen som en trilogi for undertegnede da de leverte en real knockout på sine lyttere rett etter skotske Mogwai og kanadiske Godspeed You! Black Emperor hadde gjort det samme få år tidligere. Akkurat like unike i sin samtid som de før nevnte bandene, og Tortoise fra Chicago, klarte de å sette instrumental rock på kartet igjen.
Nå er kanskje Ný Batteri den "svakeste" av de tre utgivelsene, men det betyr ikke så mye med tanke på hvilken magi disse islendingene kan mane frem på et øyeblikks varsel. Se bare på hva de gjør med litt blåsere i remiksen av tittelkuttet i åpningssporet Rafmagnið Búið. Dette sporet er et drømmespor som bruker mer enn tre minutter på å sette fart, men som i hele sitt spenn er en mjukmalt og episk lekkerbisken som nok varmer selv det kaldeste vinterhjerte. Det glir etter hvert sømløst over i tittelkuttet og øker i intensitet. Det høres kanskje litt kleint ut, men med sitt patos, sin melankoli og sin lidenskap har Sigur Rós skapt et univers som man kan drukne seg i; være seg foran stereoanlegget i stua eller sammen med likesinnede i et klamt og deilig konsertmørke.
De to siste sporene er Bíum Bíum Bambaló, et nær syv minutters langt spor som flommer over av stillfarent epos. Man kan kanskje føle at det kan bikke over i svulstig og kraftløs new age ikke ulikt noe Enya kunne malt ut, men islendingene er ikke en one trick pony. Det hele låter mer tredimensjonalt enn hva min adjektivrike beskrivelse av deres lydbilde kan få frem.Fjerdesporet Dánarfregnir Og Jarðarfarir er det mest umiddelbart kraftfulle på EPen og fungerer som et godt punktum med sitt tunge riff og kontante avslutning.
Siden denne EPen så dagens lys har de utgitt flere kritikerroste skiver, turnert Island (vanskeligere enn man skulle tro), spilt for utsolge saler over hele verden og blitt et band som mange ser til for inspirasjon og motivasjon. Da er det litt ekstra artig å ta turen tilbake til de tidlige årene til dette underfundige bandet og se hva det hele startet med.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar