DA er timeplanen for årets Roadburn publisert og spenningen er til å ta og føle på - hva får man sett på årets festival? Kollisjoner er uungåelig på en slik god festival og hvis man i tillegg har bred smak, vel, da blir det enda flere kollisjoner.
Nå er det ikke sikkert at det endelige resultatet blir som dette utkastet viser, men man må da ha en plan. It's on, fokkers!
Torsdag:
15:00 Locrian
16:00 Hull
16:45 Regarde Les Hommes Tomber
18:15 The Shrine
19:15 Middag
20:15 Corrections House [half]
21:00 Conan
22:30 True Widow
23:40 Bong
Fredag:
15:15 Promise & the Monster
16:45 Lenny Kaye & Harsh Toke
18:40 Corrections House
19:40 Middag
21:40 Sula Bassana
23:00 Papir
00:15 Elephant9 w/ Reine Fiske
Lørdag:
15:40 Monster Truck
16:45 Windhand
18:15 Yob
20:00 Old Man Gloom
21:30 Horisont
22:40 Inter Arma
23:45 Harsh Toke el. A Storm of Light
Søndag:
15:30 Selim Lemouchi's Enemies
19:00 Yob
20:00 Middag
21:00 Triptykon
22:45 Morne
onsdag 26. mars 2014
søndag 23. mars 2014
Hvordan lage et perfekt rockalbum - del VIII: tekster
Jeg er egentlig ikke særlig interessert i tekster i rockmusikken jeg
liker. Det er kanskje noe av grunnen til at jeg elsker brølene fra black
metal, instrumental postrock og jazz. Ofte ønsker jeg å legge mine egne
assosiasjoner i musikken og derfor er jeg ikke avhengig av tekstene.
Men, jeg ser helt klart tekstens andel av æren for å lage et perfekt
rockalbum. Rocktekster kan ha flere roller på et rockalbum; det kan være
å skremme, predike eller varme. I dette innlegget skal vi se på noen av
rollene teksten kan ha i en rocklåt eller på et helt album.
Den første skiva jeg kjøpte hvor jeg virkelig satte meg ned å lærte meg tekstene var Let Love In av Nick Cave & The Bad Seeds. Dette albumet var det første jeg kjøpte av mannen etter å ha blitt hypnotisert av en enorm veggposter av coveret til skiva Henry's Dream
i et kollektiv langt inne i skogen på Nesodden. Verken han eller bandet
har tangert dette mesterverket siden den gang; selv om de har vært i
nærheten ett par ganger som The Bad Seeds og Grinderman.
Let Love In har vært inne på min liste over skiver jeg MÅ ta med meg hvis jeg skulle bli deportert til en øde øy hvor det er et stereoanlegg. Alt er perfekt med denne skiva - omslaget er enkelt og fascinerende, musikken er sår og brutal på en og samme tid og, ikke minst, Nick Cave er en gudsbenådet sanger og låtskriver. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har hørt dette albumet og fråtset i tekstene til den australske mørkemannen, men tekstene om kjærlighet, svik, sorg, død og drukkenskap er meislet inn i de djupeste delene av mitt gretne, gamle hjerte. Jeg tror jeg på mange måter ble voksen når jeg hørte dette albumet for første gang; sittende i en plutselig for liten stol på gutterommet i Drammen med fjordgløtt. Det var nok da jeg bestemte meg for å forlate redet og våge meg ut i den store verden. Let Love In er stappfull av intim, sår, pompøs og raljerende lyrikk og har kledd seg naken for lytteren:
I've searched the holy books
I tried to unravel the mystery of Jesus Christ, the saviour
I've read the poets and the analysts
Searched through the books on human behaviour
I travelled this world around
For an answer that refused to be found
I don't know why and I don't know how
But she's nobody's baby now
Dette albumet er perfekt for de som vil ha gode tekster som griper om livet og går selve vår eksistens nøye i sømmene. Dette er rendyrket sammensmelting av lyd og ord. Nydelig.
Dog ønsker mange band å gå ned i det mørke djupet av underbevisstheten
vår og finne frykt og fobiene våre. Riktig nok vil de fleste kun makte å
skrape frykten på overflaten - de har ikke de rette verktøyene til å
virkelig rive i vår sjelelige grunnstamme. Dermed ender man opp med
rocktekster som ville passet som hånd i hanske som lydspor til
skrekkfilmer. Cannibal Corpse er beryktet for helt grufulle
tekster og det er helt klart ment for å skremme og fascinere på denne
måten. La oss se nærmere på litt av teksten til Fucked With A Knife som helt klart ikke er på den rette siden av politisk korrekthet:
Stick it in
Rip the skin
Carve and twist
Torn flesh
From behind
It cut her crotch
In her ass I stuck my cock
Killing as I cum"
Dette er definitivt ikke musikk for far og mor; så fremt de ikke er demoner fra helvetes syvende sirkel. Fremdeles er ikke denne teksten i nærheten av bandets virkelige drøye tekster - de kan dere finne selv hvis dere er interessert. Men, de skremmer vel egentlig ikke; snarere vil de fleste lyttere deles på midten mellom latter og kvalme. Folk med god kjennskap til heavy metal og dets subsjangre er velkjent med sjangerens lidenskap for å pirke i frykt og fobier; dette har vært kjent stoff siden Black Sabbath ga ut sitt debutalbum i 1969. Utfordringen er å makte å toppe sine rivaler. Black Sabbaths lyriske univers ble overgått av Iron Maiden og deres kumpaner på begynnelsen av åttitallet, mens Slayer tok over tronen noen år senere. Deretter har det gått slag i slag og nå ser man ut til å ha havnet i et ingenmannsland hvor man egentlig ikke kan ta det videre - Cannibal Corpse har nådd toppen, eller bunnen om du vil, av hvor langt man kan dra rocktekster.
Men, Iron Maiden har ikke bare brukt tekstene for å "skremme"
sine lyttere. Bandet ble nok forhåndsdømt av det etablerte systemet som
så bandets popularitet, kombinert med sjangerens lek med mørke tema, som
en trussel mot samfunnets status quo. Når man ser nærmere på bandets
tekster, føles de overraskende beleste og med sterk historiekunnskap. De
tok bl.a. tak i diktet Rime Of The Ancient Mariner skrevet av Samuel
Taylor Coleridge sent på 1700-tallet og brukte deler av den opprinnelige
teksten til det nær 14 minutter langt opuset Rime Of The Ancient Mariner. Et annet, litt enklere, eksempel er Hallowed Be Thy Name fra albumet Number Of The Beast som forsøker å forstå hva som skjer i hodet på en fange som er i ferd med å gå til galgen:
As the guards march me out to the courtyard,
Somebody cries from a cell "God be with you".
If there's a God then why has he let me go?
Her setter bandet den sjelelige sfære inn i en tydelig historisk ramme og lykkes med det som i ettertid regnes som en av tidenes beste sanger innen heavy metal. Men, ikke alle band nøyer seg med å skrive enkelte opus og samle et utall forskjellige tema og historier på ei skive. Enkelte legger alle eggene i en kurv og lager .. trommevirvel .. konseptalbum. Dette er et albumformat som har blitt oftere utskjelt enn hyllet, men midt oppe i all dette mølet finner man også godskiver.
Ja, jeg er fullt klar over at folk blir sjokkert over at jeg verken er kjent med materialet til Pink Floyd eller The Who. Hva kan jeg si til mitt forsvar og hvem bryr seg egentlig? For det første konseptalbumet jeg kjøpte er langt fra like legendarisk og altomfattende som Tommy og The Wall. Jeg endte opp med det konspiratoriske albumet Operation: Mindcrime av Queensryche:
Wet and raving
The needle keeps calling me back
To bloody my hands forever
Carved my cure with the blade
That left me in scars
Now every time I'm weak
Words scream from my arm
Dette omhandler riktig nok ikke menneskets eksistens eller pinballmagikere, men er i stedet en thriller fortalt av mannen som er lurt opp i stry av systemet, "the man" og alskens teorier om hvordan verden styres. Jeg husker at denne skiva betød mye for meg på slutten av åttitallet. Jeg hadde begynt å lese av egen fri vilje på videregående - Stephen King var min portal inn til det skrevne ord - og jeg ville ut av de platte tekstene til glamrockerne fra den amerikanske vestkysten. Jeg så meg heller ikke interessert i de fire store i norsk rock slik mange av mine jevnaldrende gjorde - jeg ville ikke identifisere meg med tekstene. Da ble Operation: Mindcrime et perfekt følge. Dessverre mistet de tråden etter oppfølgeren Empire, men da var lista lagt og jeg var rede for å oppdage de frie rockerne fra Seattle og deretter resten av verda.
Let Love In har vært inne på min liste over skiver jeg MÅ ta med meg hvis jeg skulle bli deportert til en øde øy hvor det er et stereoanlegg. Alt er perfekt med denne skiva - omslaget er enkelt og fascinerende, musikken er sår og brutal på en og samme tid og, ikke minst, Nick Cave er en gudsbenådet sanger og låtskriver. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har hørt dette albumet og fråtset i tekstene til den australske mørkemannen, men tekstene om kjærlighet, svik, sorg, død og drukkenskap er meislet inn i de djupeste delene av mitt gretne, gamle hjerte. Jeg tror jeg på mange måter ble voksen når jeg hørte dette albumet for første gang; sittende i en plutselig for liten stol på gutterommet i Drammen med fjordgløtt. Det var nok da jeg bestemte meg for å forlate redet og våge meg ut i den store verden. Let Love In er stappfull av intim, sår, pompøs og raljerende lyrikk og har kledd seg naken for lytteren:
I've searched the holy books
I tried to unravel the mystery of Jesus Christ, the saviour
I've read the poets and the analysts
Searched through the books on human behaviour
I travelled this world around
For an answer that refused to be found
I don't know why and I don't know how
But she's nobody's baby now
Dette albumet er perfekt for de som vil ha gode tekster som griper om livet og går selve vår eksistens nøye i sømmene. Dette er rendyrket sammensmelting av lyd og ord. Nydelig.
Stick it in
Rip the skin
Carve and twist
Torn flesh
From behind
It cut her crotch
In her ass I stuck my cock
Killing as I cum"
Dette er definitivt ikke musikk for far og mor; så fremt de ikke er demoner fra helvetes syvende sirkel. Fremdeles er ikke denne teksten i nærheten av bandets virkelige drøye tekster - de kan dere finne selv hvis dere er interessert. Men, de skremmer vel egentlig ikke; snarere vil de fleste lyttere deles på midten mellom latter og kvalme. Folk med god kjennskap til heavy metal og dets subsjangre er velkjent med sjangerens lidenskap for å pirke i frykt og fobier; dette har vært kjent stoff siden Black Sabbath ga ut sitt debutalbum i 1969. Utfordringen er å makte å toppe sine rivaler. Black Sabbaths lyriske univers ble overgått av Iron Maiden og deres kumpaner på begynnelsen av åttitallet, mens Slayer tok over tronen noen år senere. Deretter har det gått slag i slag og nå ser man ut til å ha havnet i et ingenmannsland hvor man egentlig ikke kan ta det videre - Cannibal Corpse har nådd toppen, eller bunnen om du vil, av hvor langt man kan dra rocktekster.
As the guards march me out to the courtyard,
Somebody cries from a cell "God be with you".
If there's a God then why has he let me go?
Her setter bandet den sjelelige sfære inn i en tydelig historisk ramme og lykkes med det som i ettertid regnes som en av tidenes beste sanger innen heavy metal. Men, ikke alle band nøyer seg med å skrive enkelte opus og samle et utall forskjellige tema og historier på ei skive. Enkelte legger alle eggene i en kurv og lager .. trommevirvel .. konseptalbum. Dette er et albumformat som har blitt oftere utskjelt enn hyllet, men midt oppe i all dette mølet finner man også godskiver.
Ja, jeg er fullt klar over at folk blir sjokkert over at jeg verken er kjent med materialet til Pink Floyd eller The Who. Hva kan jeg si til mitt forsvar og hvem bryr seg egentlig? For det første konseptalbumet jeg kjøpte er langt fra like legendarisk og altomfattende som Tommy og The Wall. Jeg endte opp med det konspiratoriske albumet Operation: Mindcrime av Queensryche:
Wet and raving
The needle keeps calling me back
To bloody my hands forever
Carved my cure with the blade
That left me in scars
Now every time I'm weak
Words scream from my arm
Dette omhandler riktig nok ikke menneskets eksistens eller pinballmagikere, men er i stedet en thriller fortalt av mannen som er lurt opp i stry av systemet, "the man" og alskens teorier om hvordan verden styres. Jeg husker at denne skiva betød mye for meg på slutten av åttitallet. Jeg hadde begynt å lese av egen fri vilje på videregående - Stephen King var min portal inn til det skrevne ord - og jeg ville ut av de platte tekstene til glamrockerne fra den amerikanske vestkysten. Jeg så meg heller ikke interessert i de fire store i norsk rock slik mange av mine jevnaldrende gjorde - jeg ville ikke identifisere meg med tekstene. Da ble Operation: Mindcrime et perfekt følge. Dessverre mistet de tråden etter oppfølgeren Empire, men da var lista lagt og jeg var rede for å oppdage de frie rockerne fra Seattle og deretter resten av verda.
søndag 16. mars 2014
Motorpsycho: Fra Rockefeller Music Hall i Oslo til Energimølla på Kongsberg.
Jeg har sett Motorpsycho mer enn femti ganger på scenen; på jazzfestivaler, som countryband, på høgskoler og museer, i Halden og i Köln. Det har aldri vært noen tvil om to ting: 1) dette trønderske bandet er som regel et mektig og magisk skue, og 2) Jeg får aldri nok. Det førte til at jeg selvsagt tok turen til Rocekfeller Music Hall i Oslo en fredag kveld i mars for å se de i samspill med svenske Reine Fiske. Det skulle jeg ikke angre på da de i stadig større grad fremstår som den mastodonten vi ble kjent med på midten av nittitallet, men som jeg følte jeg gikk litt glipp av når vi bikket over til et nytt tusenår.
Hvorfor? Jeg er ikke sikker. Let Them Eat Cake og It's A Love Cult ga meg ingen tenning, men derimot var Phanerothyme en deilig og drømmende harmoniperle. Så mistet også bandet futten og gikk i hvilemodus med jazzskiva med hornrekka til Jaga Jazzist og oppfølgeren til The International Tussler Society. Når de kom tilbake - uten Gebhardt - men med blanke ark og et svart høl, følte jeg de hadde tatt et annet veivalg enn meg selv som da var på god fart rett ut i støybølger og frijazz.
Jeg følte meg trist.
Men, så møtte Snah og Bent en ung trommis ved navn Kenneth Kapstad. På den første konserten på Rockefeller etter at han hadde blitt med i bandet, var jeg mistenksom, "hvem kan erstatte Gebhard? Dette blir ikke det samme!", men Kenneth slo raskt vekk de mistankene og gjorde de om til rendyrket we're not worthy og ramsalt bromance. Jeg klarte nesten ikke ta blikket vekk fra han under hele konserten og med flir og nesten uovertruffent spill hjalp han Motorpsycho tilbake dit de hører hjemme - på toppen av næringskjeden i norsk rock.
[Nå hjalp det vel også at jeg ble med i Rockens Riddere som skremte vekk jazzfingre og støybrøl og i stedet fikk meg til å elske frem rocken fra hjertekamrene mine]
Skivene som fulgte har fått Motorpsycho stadig nærmere hjerterota mi igjen. Det begynte med den episke Little Lucid Moments, sjarmen til vinylpilla Child Of The Future, rocken til Heavy Metal Fruit og den overdådige pompøsiteten til The Death Defying Unicorn før det i fjor endte opp med en av bandets beste skiver - Still Life With Eggplant - etter smått perfekte Trust Us. Da er det en glede å bekrefte at fjorårets nybrottsarbeid og vennskap med Reine Fiske har resultert i et album som endelig låter 110% klassisk Motorpsycho. Her finner man de gode popharmoniene fra Phanerothyme, syttitallsdriver fra Trust Us og det episke fra de siste års eksperimenteringer.
Så - leverte de varene denne kvelden? Ja, det gjorde de til de grader. Etter konserten var jeg nesten litt utmattet av yr glede etter å ha blitt overkjørt av et godstog fra Trøndelag. Nå er det jo sånn at enhver spilleliste fra Motorpsycho alltid vil mangle "den favoritten" akkurat du vil høre, men jeg har etter hvert forstått at det heller er låtlistas helhet som er viktig - samt at Motorpsycho i '14 sitter på en låtkatalog det er ytterst få forunt å være i besittelse av. En ting er i hvert fall sikkert - man blir alltid litt overrasket på konsertene deres og på denne kvelden fikk vi to virkelige nyvinninger: et helakustisk sett først i settet og en gjennomkjøring av alle Hell's sju deler. Settlista var:
Trixene
Blueberry daydream
Coventry boy
Stay young
Big surprise
Now it's time to skate
Feel
The one that went away
--
Kvæstor
On a plate
The promise
Hey jane
Hyena
Barleycorn
Plan # 1
Hell 1-7
--
Kill some day
Starmelt/lovelight
Wearing yr smell
Entropy
Jeg tror nok de fleste til stede på Rockefeller denne kvelden måtte si seg fornøyd med denne settlista; halvparten av låtene var plukket fra nittitallsdiskografien til bandet, mens dette tusenåret ble representert av den andre halvdelen. Disse låtene var igjen godt plukket fra bandets nye album Behind The Sun.
Kveldens beste låter for meg personlig? Vel, det var nok en nydelig The Promise, industrielle Plan #1 og monumentale Hell.
Men, jeg fikk ikke nok. Neste kveld skulle de spille på den lille Energimølla på Kongsberg og derfor - ett døgn etter de gikk på scenen i en av tigerstadens storstuer - var det artig å se dem i en intim atmosfære ved bredden av Numedalslågen. Jeg var litt usikker på hvordan dette skulle gå når jeg ankom da det knapt var folk i lokalet, men i det bandet gikk på scenen var det kommet godt med folk og stemningen kom raskt i det de kjørte i gang - også denne gangen med et akustisk sett. Som jeg har skrevet tidligere er jo overraskelsesmomentet i bandets settlister alltid en av de artige aspektene ved å se de gang etter gang i levende live. Denne gangen så settlista slik ut:
Trixeene
Coventry Boy
Stay Young
Come On In
Big Surprise
Now It's Time To Skate
Waiting For The One
--
Cloudwalker
Starmelt/Lovelight
Wearing Yr Smell
The Magic & The Wonder
Hell
Ghost
Hey Jane
No Evil
On A Plate
Kill Some Day
Plan #1
--
All Is Loneliness
Entropy
Av denne ser vi at bandet har fått testet ut hele Behind The Sun i løpet av turneens første to kvelder. Vi ser også at de har tiltro til Entropy som en set closer, men det er jeg vel noe uenig i denne kvelden. All Is Loneliness var definitivt en av høydepunktene og var nesten utenomjordisk nydelig og passet perfekt inn i et sett som også inneholdt reint ut perfekte Hell (denne låta blir nok et mektig skue utover i turneen) og ikke minst Plan #1 som er en av de låtene som først fikk meg hektet på Motorpsycho når jeg oppdaget dem i '94.
Vel, dett var dett. Jeg merker psychonautet i meg har våknet og det kribler i kroppen etter å se dem "bare en gang til". Tror nok jeg tar turen til Larvik...
Hvorfor? Jeg er ikke sikker. Let Them Eat Cake og It's A Love Cult ga meg ingen tenning, men derimot var Phanerothyme en deilig og drømmende harmoniperle. Så mistet også bandet futten og gikk i hvilemodus med jazzskiva med hornrekka til Jaga Jazzist og oppfølgeren til The International Tussler Society. Når de kom tilbake - uten Gebhardt - men med blanke ark og et svart høl, følte jeg de hadde tatt et annet veivalg enn meg selv som da var på god fart rett ut i støybølger og frijazz.
Jeg følte meg trist.
Men, så møtte Snah og Bent en ung trommis ved navn Kenneth Kapstad. På den første konserten på Rockefeller etter at han hadde blitt med i bandet, var jeg mistenksom, "hvem kan erstatte Gebhard? Dette blir ikke det samme!", men Kenneth slo raskt vekk de mistankene og gjorde de om til rendyrket we're not worthy og ramsalt bromance. Jeg klarte nesten ikke ta blikket vekk fra han under hele konserten og med flir og nesten uovertruffent spill hjalp han Motorpsycho tilbake dit de hører hjemme - på toppen av næringskjeden i norsk rock.
[Nå hjalp det vel også at jeg ble med i Rockens Riddere som skremte vekk jazzfingre og støybrøl og i stedet fikk meg til å elske frem rocken fra hjertekamrene mine]
Skivene som fulgte har fått Motorpsycho stadig nærmere hjerterota mi igjen. Det begynte med den episke Little Lucid Moments, sjarmen til vinylpilla Child Of The Future, rocken til Heavy Metal Fruit og den overdådige pompøsiteten til The Death Defying Unicorn før det i fjor endte opp med en av bandets beste skiver - Still Life With Eggplant - etter smått perfekte Trust Us. Da er det en glede å bekrefte at fjorårets nybrottsarbeid og vennskap med Reine Fiske har resultert i et album som endelig låter 110% klassisk Motorpsycho. Her finner man de gode popharmoniene fra Phanerothyme, syttitallsdriver fra Trust Us og det episke fra de siste års eksperimenteringer.Så - leverte de varene denne kvelden? Ja, det gjorde de til de grader. Etter konserten var jeg nesten litt utmattet av yr glede etter å ha blitt overkjørt av et godstog fra Trøndelag. Nå er det jo sånn at enhver spilleliste fra Motorpsycho alltid vil mangle "den favoritten" akkurat du vil høre, men jeg har etter hvert forstått at det heller er låtlistas helhet som er viktig - samt at Motorpsycho i '14 sitter på en låtkatalog det er ytterst få forunt å være i besittelse av. En ting er i hvert fall sikkert - man blir alltid litt overrasket på konsertene deres og på denne kvelden fikk vi to virkelige nyvinninger: et helakustisk sett først i settet og en gjennomkjøring av alle Hell's sju deler. Settlista var:
Trixene
Blueberry daydream
Coventry boy
Stay young
Big surprise
Now it's time to skate
Feel
The one that went away
--
Kvæstor
On a plate
The promise
Hey jane
Hyena
Barleycorn
Plan # 1
Hell 1-7
--
Kill some day
Starmelt/lovelight
Wearing yr smell
Entropy
Jeg tror nok de fleste til stede på Rockefeller denne kvelden måtte si seg fornøyd med denne settlista; halvparten av låtene var plukket fra nittitallsdiskografien til bandet, mens dette tusenåret ble representert av den andre halvdelen. Disse låtene var igjen godt plukket fra bandets nye album Behind The Sun.
Kveldens beste låter for meg personlig? Vel, det var nok en nydelig The Promise, industrielle Plan #1 og monumentale Hell.
Men, jeg fikk ikke nok. Neste kveld skulle de spille på den lille Energimølla på Kongsberg og derfor - ett døgn etter de gikk på scenen i en av tigerstadens storstuer - var det artig å se dem i en intim atmosfære ved bredden av Numedalslågen. Jeg var litt usikker på hvordan dette skulle gå når jeg ankom da det knapt var folk i lokalet, men i det bandet gikk på scenen var det kommet godt med folk og stemningen kom raskt i det de kjørte i gang - også denne gangen med et akustisk sett. Som jeg har skrevet tidligere er jo overraskelsesmomentet i bandets settlister alltid en av de artige aspektene ved å se de gang etter gang i levende live. Denne gangen så settlista slik ut:
Trixeene
Coventry Boy
Stay Young
Come On In
Big Surprise
Now It's Time To Skate
Waiting For The One
--
Cloudwalker
Starmelt/Lovelight
Wearing Yr Smell
The Magic & The Wonder
Hell
Ghost
Hey Jane
No Evil
On A Plate
Kill Some Day
Plan #1
--
All Is Loneliness
Entropy
Vel, dett var dett. Jeg merker psychonautet i meg har våknet og det kribler i kroppen etter å se dem "bare en gang til". Tror nok jeg tar turen til Larvik...
torsdag 13. mars 2014
Tildeling av Det Gyldne Klapp!
Det Gyldne Klapp gis til ridder Ole-Anders Tangen 8.3.14 for å ha levert
en kasse med hjemmebrygget øl av ulike typer til møte i Rockens
Riddere, avd. Odalen.
Vi gratulerer ridderen!
Vi gratulerer ridderen!
Boris: a study in evolution
[Denne teksten ble skrevet til Mind Over Metal i 2011, men aldri ferdigstilt. Ta den for det den er; et outtake plukket opp fra gulvet i øvingslokalet]
One of my greatest joys as a music afficianado are to experience new sounds from my favorite bands. I'm a huge fan of bands true to their sound like Iron Maiden, but i prefer to grow with "my" bands. I remember falling head over heels over Motorpsycho's magnificent epic Timothy's Monster and first hating, then loving The Mars Volta's Bedlam in Goliath. But i've rarely been put more to the test than following the japanese experimental rock band Boris.
I first discovered Boris in a small article in the british new music magazine Wire. I think it was published just prior to their brilliant milestone record Boris at Last -Feedbacker- which was a massive doom music experience. Not quite Sleep nor quite like anything Sunn 0))) had released at the time, they carved themselves a niche of their own within the doom genre.
I turned into an avid fan almost overnight and started out on a quest collecting the band's previous releases. But soon i found out that this was almost a hopeless task as they'd already released a large amount of records in different versions and on a variety of small, almost completely unknown, labels. First and foremost i bought the band's records similar to Boris at Last -Feedbacker- and the unquestionable force of Amplifier Worship and Absolutego took the band to the top in my year's end list the same year.
After a short while they changed their soundscape and the second phase of my relationship with the japanese group started brilliantly with the landmark record Akuma No Uta. Their transition from hour-long drone doom to short and fuzzy hard rock.were a great supplement to their already unique doom. The album Pink perfected their sound and the future looked bright.
But there was more to Boris than what first might have met the eye - the band has always been fond of finding new allies. I got aquainted with the band's noise roots when i listened to records like "Sun Baked Snow Cave" and "Black: Implication Flooding" where they cooperated with the japanese legends Merzbow and Keiji Haino.
A few years ago though, my relationship with the band soured when i saw them live in concert in Oslo. I felt they weren't able to project the fabolous sounds of their albums to the stage. The mighty sound of their drone doom were tuned out in favor of instant rock music without the same weight. Luckily, my faith were reinstated in the band when they released Rock Dreams - a live record featuring the band cooperating with Merzbow.
Full of anticipation i got hold of their record Smile, but i were to be sadly disappointed as that particular version mix felt a bit lacking. The soundscapes were poorly executed and the songs were not up to par with their previous rock outputs.
When they returned with the twin releases Heavy Rocks and Attention Please i sensed the band's wish to differentiate their sound as one record continued their fuzz rock trip while the other started the band's trip into a electro pop soundscape. And here's where i start to dislike the band's vision. I admire their passion for renewing themselves, but i'm seriously having doubts about Boris' new path. Their follow-up to these records wanted to blend these influences into the correctly titled album New Album. It has a magnificent cover, but it left me cold - never getting through to my heart.
Well, you lose some and win some. We will always have the early years!
One of my greatest joys as a music afficianado are to experience new sounds from my favorite bands. I'm a huge fan of bands true to their sound like Iron Maiden, but i prefer to grow with "my" bands. I remember falling head over heels over Motorpsycho's magnificent epic Timothy's Monster and first hating, then loving The Mars Volta's Bedlam in Goliath. But i've rarely been put more to the test than following the japanese experimental rock band Boris.
I first discovered Boris in a small article in the british new music magazine Wire. I think it was published just prior to their brilliant milestone record Boris at Last -Feedbacker- which was a massive doom music experience. Not quite Sleep nor quite like anything Sunn 0))) had released at the time, they carved themselves a niche of their own within the doom genre.
I turned into an avid fan almost overnight and started out on a quest collecting the band's previous releases. But soon i found out that this was almost a hopeless task as they'd already released a large amount of records in different versions and on a variety of small, almost completely unknown, labels. First and foremost i bought the band's records similar to Boris at Last -Feedbacker- and the unquestionable force of Amplifier Worship and Absolutego took the band to the top in my year's end list the same year.
After a short while they changed their soundscape and the second phase of my relationship with the japanese group started brilliantly with the landmark record Akuma No Uta. Their transition from hour-long drone doom to short and fuzzy hard rock.were a great supplement to their already unique doom. The album Pink perfected their sound and the future looked bright.
But there was more to Boris than what first might have met the eye - the band has always been fond of finding new allies. I got aquainted with the band's noise roots when i listened to records like "Sun Baked Snow Cave" and "Black: Implication Flooding" where they cooperated with the japanese legends Merzbow and Keiji Haino.
A few years ago though, my relationship with the band soured when i saw them live in concert in Oslo. I felt they weren't able to project the fabolous sounds of their albums to the stage. The mighty sound of their drone doom were tuned out in favor of instant rock music without the same weight. Luckily, my faith were reinstated in the band when they released Rock Dreams - a live record featuring the band cooperating with Merzbow.
Full of anticipation i got hold of their record Smile, but i were to be sadly disappointed as that particular version mix felt a bit lacking. The soundscapes were poorly executed and the songs were not up to par with their previous rock outputs.
When they returned with the twin releases Heavy Rocks and Attention Please i sensed the band's wish to differentiate their sound as one record continued their fuzz rock trip while the other started the band's trip into a electro pop soundscape. And here's where i start to dislike the band's vision. I admire their passion for renewing themselves, but i'm seriously having doubts about Boris' new path. Their follow-up to these records wanted to blend these influences into the correctly titled album New Album. It has a magnificent cover, but it left me cold - never getting through to my heart.
Well, you lose some and win some. We will always have the early years!
onsdag 12. mars 2014
RR #30: Odalen
Vert: Ridder Aasheim
Møtedato: 8.mars 2014
1. Johnny Cash: God's Gonna Cut You Down (8.8)
2. Deafheaven: Sunbather (8.0)
3. Andrew Jackson Jihad: Big Bird (7.8)
3. Deafheaven: Unrequited (7.8)
3. Johnny Cash: Delia's Gone (7.8)
6. Anal Babes: Shoot Your Hostages (7.6)
6. Dropkick Murphys feat. Bruce Springsteen: Rose Tattoo (7.6)
8. The Silver Mount Zion Memorial Orchestra: What We Loved Was Not Enough (7.4)
8. Motorpsycho: The Promise (7.4)
8. Queens Of The Stone Age: If I Had A Tail (7.4)
8. Lars Winnerbäck: Ett Slags Liv (7.4)
Møtedato: 8.mars 2014
1. Johnny Cash: God's Gonna Cut You Down (8.8)
2. Deafheaven: Sunbather (8.0)
3. Andrew Jackson Jihad: Big Bird (7.8)
3. Deafheaven: Unrequited (7.8)
3. Johnny Cash: Delia's Gone (7.8)
6. Anal Babes: Shoot Your Hostages (7.6)
6. Dropkick Murphys feat. Bruce Springsteen: Rose Tattoo (7.6)
8. The Silver Mount Zion Memorial Orchestra: What We Loved Was Not Enough (7.4)
8. Motorpsycho: The Promise (7.4)
8. Queens Of The Stone Age: If I Had A Tail (7.4)
8. Lars Winnerbäck: Ett Slags Liv (7.4)
tirsdag 11. mars 2014
Roadburn '14: en ridders prioritetsliste.
Da er det nok en gang på tide å forberede seg til vårens vakreste, og tyngste, eventyr. Når hotellrom er bestilt, flybilletter i boks og festivalpasset klart, gjenstår det morsomme. å sette opp hva man helst vil se. Riktig nok blir ikke listen helt korrekt før festivalens timeplan offentliggjøres, men dette er i hvert fall de bandene jeg har valgt å fokusere på:
Torsdag:
Anciients
ASG
Bong
Conan
Corrections House
Hull
Locrian
Nothing
Regarde Les Hommes Tomber
Samothrace
The Great Old Ones
True Widow
Boblere: Goatess. Graves At Sea. Mantar. Sourvein. Whitehorse.
Fredag:
Opeth
Reine Fiske/Nicklas Barker
Elephant9
Papir
Corrections House
Sula Bassana
Conny Ochs
Boblere: Änglagård. Terra Tenebrosa. The Old Wind.
Lørdag:
Loop
A Storm Of Light
Atlantis
Circle
Harsh Toke
Horisont
Indian
Inter Arma
Monster Truck
Old Man Gloom
Papir
Windhand
Yob
Boblere: 11 Paranoias. Carlton Melton. Gozu. HARK. Horse Latitudes. Tribulation.
Søndag:
Harsh Toke
Morne
New Keepers Of The Water Towers
Papir/Electric Moon
Triptykon
Yob
Boblere: Aqua Nebula Oscillator.
lørdag 8. mars 2014
Hvordan lage et perfekt rockalbum - del VII: å bruke image til sin fordel
Forrige innlegg ble avsluttet med en titt på Crippled Black Phoenixs
konsert på Parkteateret i Oslo i år. Bandet er ikke maskert på scenen,
men benytter seg av bannere og lyssettinger som gir meg assosiasjoner
til britiske thrillere satt til nær fremtid. Denne dressingen hadde
strengt tatt ikke gjort konserten bedre, men bidrar nok til å sette
stemningen i salen for å skape et litt bedre helthetsinntrykk av
kvelden.
I min ungdom var jeg lei av slik dressing - tenårene hadde blitt slitt ut av L.A.s glam og hårrock hvor image i mange tilfeller var viktigere enn musikken. Band som House Of Lords, Kix, Tuff, Warrant og Poison tok sakte, men sikkert, livet av musikkinteressen min. Derfor var grønsjens introduksjon og den påfølgende reise inn i indie rock og lo-fi viktig for å komme seg litt ut av sminkerom og spandexbukser. I årene som fulgte ble image nærmest usynlig etter som jeg dykket stadig dypere ned i avant rock, støymusikk og frijazz. Men, jeg har etter hvert tatt steget ned til rockens undergrunn igjen og funnet tilbake til bl.a. doomrocken.
Det første bandet de fleste av min generasjon husker er nok KISS som dukket opp som samlekort i godteposen Stjerneposen. Musikken var ikke viktig for oss i skolegården - mye viktigere var mytene og ryktene bak bandet. Hvor lang var egentlig tunga til Gene Simmons? Hvordan så de ut bak disse kule maskene? Etter som årene gikk fikk jeg øre for bandets musikk og det var slettes ikke guffent; mye var rett og slett dritbra. Men, da var jeg allerede fanget av band som Deep Purple, Rainbow og Black Sabbath og i det selskapet holder det ikke med ansiktsmaling og poprefreng.
På barneskolen var det et annet band som også fanget vår oppmerksomhet; med grimaser malt inn i trynet og med skinnklær fra fremtiden tok Twisted Sister oss med storm. Bandet var kanskje ikke like flinke som KISS til å følge opp imaget på scenen, men de definerte begrepet "kul video" for oss. Deres videoer var den perfekte gave til barn og tenåringer i videoens barndom og var nok det som førte bandet opp i rockens stratosfære.
Men, dette fokuset på image førte begge band ned i en nedtur - særlig gikk dette ut over Twisted Sister som etter hvert følte de spilte for barnehageunger og skoleungdommer. Det gjorde derimot lite for KISS hvor Gene Simmons en gang skal ha uttalt, "i'd rather be a brand than in a rock'n'roll band" før han også har tatt copyright på bruk av 'O.J.' Smart fyr, men det lukter ikke særlig av rock.
En annen amerikaner tok det langt forbi disse lettvekterne - nemlig Alice Cooper. Det er nok få som er uenig i at mannens utagerende sceneshow med halshugginger, blod og råskap gjorde han til et ikon for misforstått ungdom på syttitallet. Selvsagt var han også frontmann for et band som banket ut godlåter og dette sceneshovet la nok grunnlaget for det ryktet han skulle få etter hvert som årene gikk.
Heavy metal har dog ikke stått stille siden mr. Cooper slo fra seg. Legender som Slayer og Slipknot er selvsagte navn å trekke frem i denne sammenheng, og det samme er King Diamond og The Devil's Blood. Men, selv vil jeg legge opp en video av et av de bandene som bruker sitt horror image på best mulig måte; nemlig svenske Ghost. Deres nye single Secular Haze er en knallbra rocklåt og kombinert med deres teft for å få alt til å se bra ut, lover det bra for bandets fremtid.
Men, et image er selvsagt ikke kun forbeholdt mørkemenn og hardrockere
med djevelske flir. Flere eksempler er lett å trekke frem fra rocken. Se
bare på godbandet til mr. Jack White. The White Stripes hadde et
utrolig enkelt oppsett; en gudegave som altmuligmann og ei dame som bare
kunne spille de enkleste trommer. The White Stripes hadde selvsagt
prestert i mange år før de slo gjennom - et talent av Jack Whites
størrelse vil nok aldri la seg fornekte, men deres bruk av fargene rødt
og hvitt som "deres" var en genistrek visuelt sett.
Så langt har vi bare sett på lett gjennomførbare grep for å sikre et image; sminke, fargevalg og masker. Men, det er også mange band som bruker mer diskré grep for å sikre seg et image; det handler mer om en stemninger enn konkrete grep. Faren er selvsagt at tydelige videoregissører kan "stjele" identiteten til et band - bl.a. har Anton Corbijn en visuell stil som er særegen og definitivt "hans". De beste i klassen vil nok alltid imponere lytterne og det er spesielt ett band som virkelig makter å vise frem en visuell atmosfære av sitt lydbilde - Tool. Det er ingen hemmelighet at bandets videoer er like klaustrofobiske som bandets mørkstemte musikk og at de virkelig tillegger låtene en ekstra dimensjon.
Ved hjelp av stadig mer intuitiv programvare og en større grad av DIY-tilnærming for å senke kostnader, er det stadig flere band som gjør sine egne videoer eller låner ut sin video til fans av bandet. Dette kan virkelig gå feil vei hvis man er uheldig; f.eks. har amerikanske OK GO blitt mer kjent for sine videoer enn for sin musikk. Nå er jeg av den mening at bandets musikk er uhorvelig kjedelig A4-indie og knapt verdt ett halvt øre i en heis hvis man hører skiva uten det visuelle tillegget, men jeg innrømmer at videoene er gode "dansevideoer".
I min ungdom var jeg lei av slik dressing - tenårene hadde blitt slitt ut av L.A.s glam og hårrock hvor image i mange tilfeller var viktigere enn musikken. Band som House Of Lords, Kix, Tuff, Warrant og Poison tok sakte, men sikkert, livet av musikkinteressen min. Derfor var grønsjens introduksjon og den påfølgende reise inn i indie rock og lo-fi viktig for å komme seg litt ut av sminkerom og spandexbukser. I årene som fulgte ble image nærmest usynlig etter som jeg dykket stadig dypere ned i avant rock, støymusikk og frijazz. Men, jeg har etter hvert tatt steget ned til rockens undergrunn igjen og funnet tilbake til bl.a. doomrocken.
Det første bandet de fleste av min generasjon husker er nok KISS som dukket opp som samlekort i godteposen Stjerneposen. Musikken var ikke viktig for oss i skolegården - mye viktigere var mytene og ryktene bak bandet. Hvor lang var egentlig tunga til Gene Simmons? Hvordan så de ut bak disse kule maskene? Etter som årene gikk fikk jeg øre for bandets musikk og det var slettes ikke guffent; mye var rett og slett dritbra. Men, da var jeg allerede fanget av band som Deep Purple, Rainbow og Black Sabbath og i det selskapet holder det ikke med ansiktsmaling og poprefreng.
På barneskolen var det et annet band som også fanget vår oppmerksomhet; med grimaser malt inn i trynet og med skinnklær fra fremtiden tok Twisted Sister oss med storm. Bandet var kanskje ikke like flinke som KISS til å følge opp imaget på scenen, men de definerte begrepet "kul video" for oss. Deres videoer var den perfekte gave til barn og tenåringer i videoens barndom og var nok det som førte bandet opp i rockens stratosfære.
Men, dette fokuset på image førte begge band ned i en nedtur - særlig gikk dette ut over Twisted Sister som etter hvert følte de spilte for barnehageunger og skoleungdommer. Det gjorde derimot lite for KISS hvor Gene Simmons en gang skal ha uttalt, "i'd rather be a brand than in a rock'n'roll band" før han også har tatt copyright på bruk av 'O.J.' Smart fyr, men det lukter ikke særlig av rock.
En annen amerikaner tok det langt forbi disse lettvekterne - nemlig Alice Cooper. Det er nok få som er uenig i at mannens utagerende sceneshow med halshugginger, blod og råskap gjorde han til et ikon for misforstått ungdom på syttitallet. Selvsagt var han også frontmann for et band som banket ut godlåter og dette sceneshovet la nok grunnlaget for det ryktet han skulle få etter hvert som årene gikk.
Heavy metal har dog ikke stått stille siden mr. Cooper slo fra seg. Legender som Slayer og Slipknot er selvsagte navn å trekke frem i denne sammenheng, og det samme er King Diamond og The Devil's Blood. Men, selv vil jeg legge opp en video av et av de bandene som bruker sitt horror image på best mulig måte; nemlig svenske Ghost. Deres nye single Secular Haze er en knallbra rocklåt og kombinert med deres teft for å få alt til å se bra ut, lover det bra for bandets fremtid.
Så langt har vi bare sett på lett gjennomførbare grep for å sikre et image; sminke, fargevalg og masker. Men, det er også mange band som bruker mer diskré grep for å sikre seg et image; det handler mer om en stemninger enn konkrete grep. Faren er selvsagt at tydelige videoregissører kan "stjele" identiteten til et band - bl.a. har Anton Corbijn en visuell stil som er særegen og definitivt "hans". De beste i klassen vil nok alltid imponere lytterne og det er spesielt ett band som virkelig makter å vise frem en visuell atmosfære av sitt lydbilde - Tool. Det er ingen hemmelighet at bandets videoer er like klaustrofobiske som bandets mørkstemte musikk og at de virkelig tillegger låtene en ekstra dimensjon.
Ved hjelp av stadig mer intuitiv programvare og en større grad av DIY-tilnærming for å senke kostnader, er det stadig flere band som gjør sine egne videoer eller låner ut sin video til fans av bandet. Dette kan virkelig gå feil vei hvis man er uheldig; f.eks. har amerikanske OK GO blitt mer kjent for sine videoer enn for sin musikk. Nå er jeg av den mening at bandets musikk er uhorvelig kjedelig A4-indie og knapt verdt ett halvt øre i en heis hvis man hører skiva uten det visuelle tillegget, men jeg innrømmer at videoene er gode "dansevideoer".
onsdag 5. mars 2014
søndag 2. mars 2014
Hvordan lage et perfekt rockalbum - del VI: konserten.
Jeg har vært konsertgjenger siden jeg på slutten av åttitallet så Iron Maiden i Drammenshallen, men jeg ble nærmest forelsket i konsertmørket siden jeg ble fullstendig overmannet av Motorpsycho
en kald februarkveld på Rockefeller Music Hall i Oslo i '95. Et band
som virkelig leverer varene fra scenekanten, kan nyte godt av respekten
dette gir i platesalg og fremtidig renommè.
Det er flere eksempler jeg kan trekke frem som underbygger mine tanker om emnet og hva er bedre enn å begynne med begynnelsen; Deep Purple. Få konsertopptak låter mer perfekt i mine ører enn nettopp bandets legendariske Made In Japan.
Bandet hadde nettopp utgitt sin beste skive - ei plate som skulle
kickstarte tusener av guttedrømmer de neste tiårene. I Storbritannia lå
de på Topp 40 i 20 uker, mens de lå på den amerikanske Billboard
200-lista 118 uker. Bare med Smoke On The Water hadde de sikret
seg luksuslivet - da resten av skiva var nær like bra hadde de sikret
seg en fast plass på forsiden av historiebøkene.
Hvordan skal et konsertalbum toppe dette, kan man spørre seg? Vel, ikke alle har mulighet til å ta opp lyden av en legendarisk konsertturné fra Japan. Men, bandet så egentlig ikke verdien i konsertopptak, men ble overtalt til å spille inn et album for det japanske markedet. I ettertid har det vist seg å være blant bandets favoritter og plata solgte til dobbel platinum i løpet av to uker i Japan. I årene som fulgte har plata vist seg å være blant de mest populære skivene til Deep Purple.
Det er artig at bandet selv hadde så lite tiltro til konsertalbumet som begrep og likevel fikk frem en av rockhistoriens beste skiver. Samtidig er det interessant å se at selv Machine Head blir et litt anonymt album i skyggen av Made In Japan.
Ett av de ytterst få rockbandene som har betydd mer for meg enn Deep Purple er våre egne Motorpsycho
og etter å ha sett bandet 50 ganger i levende live er jeg, om enn ikke
ekspert, så i hvert fall jævla dreven i kunnskapen om hva trønderne kan
yte i levende live. Men, dette handler ikke om meg - i hvert fall ikke
denne gangen - men snarere en kompis vi kan kalle bassbrølet. Denne
fyren er ikke utprega disippel av bandet - han synes til og med at
bandet er "så där" på plate. Men, han er mer enn gjerne med på konsert
når Motorpsycho spiller i nærheten. Det har jeg hørt han forklare
med at det er ytterst få band som kan matche trønderne i scenekamp. Jeg
kan legge meg ved hans påstander og legge til at det er ytterst få band
som matcher deres improvisasjonsevne og samspill i norsk, og europeisk
rock. I tillegg er sjangerleken til bandet - som inkluderer frijazz,
heavy metal, country, indie, etc. - et stilsikkert grep som sikrer at
man aldri er helt sikker på hva man skal få høre når man går dem i møte.
Et band kan altså få fans kun på hvor gode de er på scenen. Det er heldigvis fremdeles mulig å spille seg inn i hjertene til folket - selv om Idol, etc. gjør sitt beste for å overbevise folk om at man må ha "nettverk" eller ha vært på fjernsyn for i det hele tatt være verdt noe - og Motorpsycho bygde sin karriere på nettopp denne mentaliteten. Selvsagt bør man ha et fett rockalbum i ryggen, men mye kan fikses hvis et band overbeviser på scenen.
Selv kjente jeg jo godt til Motorpsychos musikk før jeg så dem i
konserttapning. I år fikk jeg dog erfare hvor mye et scenebrøl kan bety
hvis bandet virkelig leverer varene. Det amerikanske doombandet Yob
har jeg hatt i platesamlingen ett par års tid, men før i april hadde
jeg enda til gode å se dem i levende live. Når jeg fikk høre at de
skulle spille to konserter på årets Roadburn, var jeg ikke sein om å
sikre meg en god plass foran scenen. Bandet hadde bekreftet at de skulle
spille to konserter hvor de hhv. skulle rulle gjennom sine klassiske
skiver The Unreal Never Lived og Catharsis.
Jeg ble, sammen med mitt reisefølge TB, nærmest blåst ut av lokalet. Yob er definitivt ett av de beste bandene jeg har sett på noen scenekant og det bør ikke si rent lite etter at jeg snart har sett 500 konserter. Frontfigur Mike Scheidt er et unikum som doombrøl og gitaress, men han er også både ydmyk, kameratslig og skremmende på scenen. Jeg ble helt satt ut av bandets kraft og låtene fra de to platene satt som et skudd enda jeg ikke hadde disse skivene i platesamlinga.
I ettertid ser jeg hvor viktig et godt scenetrøkk er for et band - etter Yobs
konserter på årets Roadburn er jeg blitt disippel av deres lydbilde.
Før syntes jeg de var gode, men ikke altoppslukende. Nå er bandet en av
de sikreste kortene i min etter hvert fyldige platesamling.
Til sist i denne leksjonen vil jeg nevne et band som presterer som et lite helvete på scenekanten og som i år viste meg hvordan man kan endres i sinnstemning i løpet av en konsert. Det britiske postrockbandet Crippled Black Phoenix har, som Yob, vært til stede i platesamlinga uten å ha blitt regnet som essensielt. Men etter bandets konsert på Parkteateret på 'løkka var jeg frelst. I begynnelsen av konserten var jeg mer eller mindre likegyldig, men det endret seg raskt til ivrig optimisme. Jeg hadde dog ikke regnet med at jeg som gretten, gammel gubbe skulle kaste meg med i allsangen på slutten av konserten. Jeg merket at denne endringen ikke kun gjaldt meg, men hele salen. Det som begynte som en vanlig konsert på en grå hverdagskveld endte opp som et fyrverkeri av elektrisitet og følelser og satte fliret ettertrykkelig på plass i trynet mitt.
Neste tema i denne artikkelrekka er hvordan image kan brukes for å heve forventningene til et band eller kvaliteten av et rockalbum.
Hvordan skal et konsertalbum toppe dette, kan man spørre seg? Vel, ikke alle har mulighet til å ta opp lyden av en legendarisk konsertturné fra Japan. Men, bandet så egentlig ikke verdien i konsertopptak, men ble overtalt til å spille inn et album for det japanske markedet. I ettertid har det vist seg å være blant bandets favoritter og plata solgte til dobbel platinum i løpet av to uker i Japan. I årene som fulgte har plata vist seg å være blant de mest populære skivene til Deep Purple.
Det er artig at bandet selv hadde så lite tiltro til konsertalbumet som begrep og likevel fikk frem en av rockhistoriens beste skiver. Samtidig er det interessant å se at selv Machine Head blir et litt anonymt album i skyggen av Made In Japan.
Et band kan altså få fans kun på hvor gode de er på scenen. Det er heldigvis fremdeles mulig å spille seg inn i hjertene til folket - selv om Idol, etc. gjør sitt beste for å overbevise folk om at man må ha "nettverk" eller ha vært på fjernsyn for i det hele tatt være verdt noe - og Motorpsycho bygde sin karriere på nettopp denne mentaliteten. Selvsagt bør man ha et fett rockalbum i ryggen, men mye kan fikses hvis et band overbeviser på scenen.
Jeg ble, sammen med mitt reisefølge TB, nærmest blåst ut av lokalet. Yob er definitivt ett av de beste bandene jeg har sett på noen scenekant og det bør ikke si rent lite etter at jeg snart har sett 500 konserter. Frontfigur Mike Scheidt er et unikum som doombrøl og gitaress, men han er også både ydmyk, kameratslig og skremmende på scenen. Jeg ble helt satt ut av bandets kraft og låtene fra de to platene satt som et skudd enda jeg ikke hadde disse skivene i platesamlinga.
I ettertid ser jeg hvor viktig et godt scenetrøkk er for et band - etter Yobs
konserter på årets Roadburn er jeg blitt disippel av deres lydbilde.
Før syntes jeg de var gode, men ikke altoppslukende. Nå er bandet en av
de sikreste kortene i min etter hvert fyldige platesamling.Til sist i denne leksjonen vil jeg nevne et band som presterer som et lite helvete på scenekanten og som i år viste meg hvordan man kan endres i sinnstemning i løpet av en konsert. Det britiske postrockbandet Crippled Black Phoenix har, som Yob, vært til stede i platesamlinga uten å ha blitt regnet som essensielt. Men etter bandets konsert på Parkteateret på 'løkka var jeg frelst. I begynnelsen av konserten var jeg mer eller mindre likegyldig, men det endret seg raskt til ivrig optimisme. Jeg hadde dog ikke regnet med at jeg som gretten, gammel gubbe skulle kaste meg med i allsangen på slutten av konserten. Jeg merket at denne endringen ikke kun gjaldt meg, men hele salen. Det som begynte som en vanlig konsert på en grå hverdagskveld endte opp som et fyrverkeri av elektrisitet og følelser og satte fliret ettertrykkelig på plass i trynet mitt.
Neste tema i denne artikkelrekka er hvordan image kan brukes for å heve forventningene til et band eller kvaliteten av et rockalbum.
Drammen: RR #19
Møtedato: 1.mars 2014
Vertskap: Ridder Nystuen
1. Casa Sui: Homage (8.6)
2. Papir: III.I (8.2)
3. Adrift For Days: Back Of The Beyond (7.8)
3. Allman Brothers Band: One Way Out (7.8)
5. King Crimson: Stainless (7.7)
5. Kylesa: Spiral Shadow (7.7)
5. Sleep: Holy Mountain (7.7)
8. Earth: Coda Maestoso In F (Flat) Minor (7.6)
8. ASG: Children's Music (7.6)
8. Neil Young: Cortez The Killer (7.6)
8. Mastodon: Oblivion (7.6)
12. My Morning Jacket: One Big Holiday (7.5)
Vertskap: Ridder Nystuen
1. Casa Sui: Homage (8.6)
2. Papir: III.I (8.2)
3. Adrift For Days: Back Of The Beyond (7.8)
3. Allman Brothers Band: One Way Out (7.8)
5. King Crimson: Stainless (7.7)
5. Kylesa: Spiral Shadow (7.7)
5. Sleep: Holy Mountain (7.7)
8. Earth: Coda Maestoso In F (Flat) Minor (7.6)
8. ASG: Children's Music (7.6)
8. Neil Young: Cortez The Killer (7.6)
8. Mastodon: Oblivion (7.6)
12. My Morning Jacket: One Big Holiday (7.5)
Abonner på:
Innlegg (Atom)