Torsdag - the day to end all days!
Da jeg ankom Tilburg etter en halv dags reise med min faste makker
TB, var det som å komme hjem. Bryggeribiler i bargata med det
lidenskapelige kallenavnet «Weirdo Canyon» lastet inn kasser med øl i
forberedelse for dagene som skulle komme. Vi gledet oss som unger og
etter glade glass med øl med gode venner på ett av gatas
skjenkesteder la vi oss med spente sinn og høye forventninger. Vi kom
ikke til å bli skuffet.
Roadburnfestivalen har i år tyveårsjubileum og
det må være en av de sprekeste jubilantene av sitt slag. De har fått en
del kritikk de siste årene for å ha forlatt sine hjertebarn av doom og
stoner rock, men dette kan også skyldes at det har poppet opp festivaler
på begge sider av kanalen som tilbyr fet lyd av samme merke som
Roadburn. Desertfest, Temples og Freak Valley er alle fester som åpner
for heavy music, men de mangler det vidsynet som Roadburn
alltid har hatt. Anyhoo – denne torsdagen ble et heidundrandes varsku
til alle av festivalens rivaler. Vi slo nemlig av en prat med gode
trøndervenner og fant ut at de skulle se helt andre band enn oss. Har de
dårlig smak? Overhodet ikke – jeg hadde en annen dag gitt mye for å se
deres valg av konserter, bl.a. Salem’s Pot og Spidergawd. Det sier ganske mye om graden av kvalitet årets program har.
Men, det er lite som overbeviser mer hva angår kvalitet enn hva vi
faktisk fikk med oss av konserter. Denne dagen kunne vi nesten ikke tro
det – vi skulle ramle gjennom syv konserter som alle hadde
favorittstempel på forhånd og som bød på doom metal av ulik farge og
form. Først ut var duoen Bell Witch som gikk på scenen i
det gamle kirkeannekset i Het Patronaat mens sola skinte inn gjennom de
vakre kirkevinduene. Vi gikk glipp av de første minuttene da vi måtte
legge våre hender på limiterte vinylkopier av Bongrippers album Hate Ashbury.
Men, med kleine bier i hand så vi en inspirert duo levere blytung
sludge doom av beste merke hvor de mikset atmosfæriske stemninger med
repetetive mantra og brøl fra helvetes innerste sirkler. Jeg har blitt
veldig glad i deres doble album Longing de siste månedene og tok meg i å fase ut under bandets djupeste riffrunder (5/6).
TB og jeg var enige om at festivalen hadde startet på en ypperlig måte, men vi hadde knapt kommet i gang før amerikanske Subrosa gikk på scenen tredve minutter senere i outfits som
kunne luktet av goth rock hadde vi ikke visst at de er en av
ledestjernene innen ny, atmosfærisk doom. Uansett – hvem bryr seg om
utseende når man leverer et helsikes sett tuftet på blytunge melodier,
en av dagens bedre frontpersoner som virkelig fanget publikums
oppmerksomhet og repetisjoner som bokstavelig talt hamret bandets riff
inn i alles hjerter? Man skulle tro at bandets doble fioliner skulle
være «over the top», men de understøttet resten av bandet på en ypperlig
måte og dresset opp deres lydbilde med mollstemte drag. Det er heller
ikke alle band forunt å ha fire vokalister av klasse i bandet; i løpet
av det timelange settet ble det levert røff rockvokal, engleaktig koring
og djupe brøl. (6/6).
Det ble heldigvis tid til en pause etter denne doble knockouten;
dermed fikk vi endelig tid til å se på hva merchandisebodene i Het
Patronaat og festivalens boder og platebutikk i sidebygget V39 hadde å
by på. Etter å ha kjøpt en bunke med LPer og skjorter og tatt en pust i
bakken, var det dog på tide å kaste seg ut i konserter igjen – denne
gangen i festivalens hovedsal 013. På festivalens minste scene Stage 01
var det på Eagle Twin som sto for tur og etter å ha
blitt overbevist av bandet på Sub Scene i Oslo i påsken var jeg ikke i
tvil – jeg måtte se denne duoen på nytt.
Det
skulle jeg anger på – umiddelbart satte duoen tennene i oss og slapp
ikke taket i oss før de gikk av scenen en time senere. Da var vi
lykkelig overbevist om at vi hadde sett ett av festivalens absolutte
høydepunkter dette året. Jeg har vært disippel av dette bandet siden de
slapp sin debut Unkindness of Crows på etiketten Southern Lord i
2009. Gentry Densley har et bluesbrøl som låner like mye av deltablues
som av illsint hardcore, mens han vrenger ut doom jazzcore fra gitaren
sin ikke ulikt noe vår egen Hedvig Mollestad også kunne gjort. Men,
Eagle Twin er et parløp – sjelden har jeg sett en bedre kombinasjon av
blytung makt og komplekse trommeløp som det Tyler Smith serverer til sin
makker. Denne fusjonen er nærmest perfekt og når de i tillegg leverer
helstøpt og groovy melodier er det ikke annet å gjøre enn å la kjeven
treffe gulvet i øredøvende knefallenhet for dette bandet. Helt
fantastisk og umulig å karaktersette – en konsert for historiebøkene!
Etter dette blinkskuddet av en konsert skilte jeg lag med TB; han måtte se Russian Circles på hovedscenen, mens jeg håpet å rekke hele settet til amerianske Uzala
på 013’s mellomstore scene Green Room. I det jeg havnet på galleriet
med god utsikt til scenen sto gitarist Chad Remains og la frem vakre
gitarlinjer i påvente av at bandets andre medlemmer – Darcy Nutt
(vokal/gitar) og Chuck Watkins (trimmer) skulle tre inn på scenen. Snart
var vi langt inne i hjertelandet av amerikansk doom metal med et sound
som jeg føler spiller på noen av de samme trådene som Windhand,
men som samtidig føles mer primitivt og «in your face». Darcy synger
som en mollstemt engel og bandet angriper sitt publikum som en
kjærlighetssyk skinhead. Remains har også humoren intakt da en replikk
fra salen får han til å smile, «I love your wife!». Raskt svarer han,
«Well, i love YOUR wife! … and your girlfriend» (5/6).
[TB hadde kost seg på hovedscenen på Russian Circles der de leveret ett sett tuftet på bandets beste later (5/6).]
Det var på tide med en ny pause. Nok en runde innom V39 var på sin
plass før vi trakk oss tilbake til hotellrommet på den andre siden av
Weirdo Canyon for en liten pust i bakken. Men vi kunne ikke hvile på
laurbærene, for vi var fremdeles kun litt over halvveis i kveldens
evenement. Først måtte vi returnere til Het Patronaat for å se et band
som hadde imponert meg noe voldsomt under fjorårets Høstsabbat i Oslo.
Svenske Monolord behersker sin stoner doom til
fingerspissene og med et nytt album på trappene var jeg spent på om vi
fikk høre litt fra dette denne kvelden.
Det
er noe særdeles sjarmerende med denne gjengen; de er tydelig glad for å
være på Roadburn og gir tilbake i bøtter og spann med et sett som ikke
bare henter frem godlåter fra Empress Rising, men også gir oss en smakebit på det nye albumet og drar gjennom sin cover av Black Sabbaths
«Fairies Wear Boots». Sistnevnte ble utgitt som limitert single for en
tid tilbake og det er en inspirert versjon de spiller frem denne
kvelden. Samtidig som låta er lett gjenkjennelig, er den like fullt
kjørt gjennom Monolords filter slik at låta nesten kunne vært svenskenes
egen melodi. Det som virkelig viser Monolords karakter er dog deres
finale med tittelkuttet fra Empress Rising. Jeg aner ikke hvor lenge
låta varer, men det føles som hele Het Patronaat gynger i takt med
bandets riff. Det er ingen vei tilbake – akkurat som med bandets
videoprojeksjoner av kosmos farer vi ut i det ytre rom og nappes tilbake
til grasrota av et band som virkelig står på nippet til å bli ett av de
viktigste bandene innen europeisk doom metal (6/6).
Svenskene hadde slått knockout på oss, men det var ingen tid til å gå
i bakken og ta telling. Vi fartet tilbake til Stage 01 for å se
amerikanske Helm’s Alee som ingen av oss hadde stiftet
bekjentskap med før denne dagen. Det er jo noe av gleden med Roadburn –
her flommer det over av talent uansett hvor man snur seg og denne
kvelden fikk vi et nytt band å elske. Jeg ble kapret av en særdeles
sosial tysker som forsøkte å formidle bandets fortreffeligheter, men det
endte opp med «you’re in for a fucking treat», «the bass player doesn’t
want to be seen, but she’s really amazing, «the drummer is
mathematical» og «the singer … i don’t know .. if there’s was a fence,
he’d jump over it». Jeg tar meg i å bli forventningsfull, men forstår
raskt at min tyske venn er rusa på noe de ikke selger over disk i
Nederland.
Uansett – Helm’s Alee ga meg en opplevelse som nesten matchet fjorårets konsert med Papir på samme scene. På en festival som Roadburn er det godt med band som faller litt til siden
for det meste annet på menyen og før de kjørte i gang med settet fikk
jeg følelsen av å se et band som luktet like mye av soulmusikk som av
college indie rock og alt. metal. Pussig, men det forklarer likevel hva
de leverte – det er hardtslående, fengende og tidvis støyende med tre
gode vokalister som behersker sine instrumenter til fingerspissene. Hvis
jeg skulle beskrevet bandets musikk ville jeg vel endt opp med indie rock med en dressing av støy, doom og bassbrøl.
Enkelte av salens gladere tilskuere danset seg inn i et ekstatisk
forsøk på en moshpit, mens andre hadde falt i forelsket transe. Et
særdeles interessant møte (5/6).
Vi var slitne nå – etter å ha hentet ett par kleine bier i baren bak i
den store salen satte vi oss ned ved siden av lydbordet i påvente av
kveldens finale. Bongripper skulle slå seg gjennom sitt nyeste album Miserable.
Det verket i kroppen etter å ha vært på beina i snart et halvt døgn,
men etter et titalls minutters lydsjekk gikk bandet på scenen og vi
glemte umiddelbart alt av vonde rygger og slitne blikk.
Bongripper
er et mektig skue. Jeg har sett de to ganger tidligere – begge på
Roadburn – og jeg var ikke i tvil om at dette ville bli ett av dagens
høydepunkt. Dog var jeg ikke like sikker etter dagen vi hadde hatt så
lant. Kunne de hevde seg i dette selskapet av fantastiske band? Svaret
er et definitivt og høylytt «JA!». Jeg klarte ikke gjøre annet enn å
falle ut av meg selv og flyte med i det fantastiske øset de slo ut fra
scenekanten. Endless descent into ruin, indeed! Jeg er usikker på om jeg
kan beskrive hva det var som skjedde denne kvelden annet enn at jeg var
målløs når jeg forlot salen litt etter klokka ett i natt. De har et
lydbilde som evner å låse fast monumentale riff og la disse utvikle seg i
sneglefart over titalls minutter uten at lytteren mister interessen.
Bongrippers sett denne kvelden var av den typen som setter skapet så
ettertrykkelig på plass at man ikke skulle tro noen kan flytte
det. Bandet har den samme tilbakelente sjarmen som gjør Yob
til ett av bandene jeg har et lidenskapelig forhold til. Det er
befriende med band som går rett på scenen uten nykker eller staffasje og
slår deg så hardt i trynet at man nesten glemmer tid, sted og sitt eget
navn.
I det vi falt i søvn var jeg nesten glad for at fredagens lineup ikke
var like utslettende magisk, men jeg vet at jeg i hvert fall skal se Sir Admiral Cloudseley Shovell på intime Cul de Sac, finske Death Hawks på Green Room og spanske Pyramidal på Het Patronaat.
Fredag - the day after tomorrow!
Alle klimaks har sin motpart, så også på Roadburn. Fredagen begynte
litt tilbakelent og ble preget av band som ikke fanget oss. Men,
halvveis ut i kvelden ble det et taktskifte og vi ble servert tre
blinkskudd på rad og rekke.
Vi åpnet dagen med en god frokost før vi trakk ut i den uvanlig varme
vårsola for en serie gode øl fra kontinentet. Sola farget både humør og
rockbleke armer og i løpet av de neste timene så vi Roadburn
våkne til liv i Tilburg. Dette er en av dagene det virkelig er deilig å
være en del av dette våreventyret; vi har fått fordøyd torsdagens
blitzrock og fremdeles ikke sett lørdagens finale og søndagens
afterburner. Vi er i stedet midt i Shangri-La og nyter hvert sekund.
Hva angår konsertene denne dagen hadde vi blitt enige om å være litt
mer dempet i forhold til det lidenskapelige jaget vi hadde dagen før.
Dessverre medførte dette til at vi helt glemte bort dagens konserter med
Virus og Svartidaudi, men vi kom oss på banen tidsnok til å se Pekko Käppi & K:H:H:L på Stage01.
Jeg var litt nysgjerrig på dette finske orkesteret som på plate låter som en miks av tidlig Kaizers Orchestra og et nordisk Wovenhand.
Dessverre blir vi raskt skuffet av hva de presterer på scenen og
forlater konserten etter to låter for å ta en titt på islandske Solstafir
som spiller sin mørke postrock på hovedscenen. Jeg har sett dette
bandet ved flere anledninger tidligere og vil gjerne like det de gjør da
alt ligger til rette for å få ett blinkskudd, men jeg klarer det ikke.
Dermed forlater vi også denne scenen for å få med oss amerikanske Junius fra galleriet i Green Room.
Det
blir en litt rar start på dagen, og vi er fremdeles ikke helt ute av
skogen. Junius fungerer bedre enn dagens første konserter, men de låter
likevel for konstruert for min smak med sin moderne miks av postrock,
metalcore og grønsj. De er uniformert i svart og kjører et godt
synkronisert lysshow. Likevel føler jeg de faller mellom to stoler der Mono sitter på den ene og belgiske Amenra på den andre. Det blir for pent og tidvis tannløst selv om settets andre halvdel har mer å by på (4/6).
Vi gikk forbi Stage01 der Brimstone flørtet med sitt publikum, men vi måtte ut og ta en pust i bakken for å nullstille tellerne våre før kvelden fortsatte. Dermed endte vi opp på festivalens minste scene – puben Cul de Sac – og foran scenen i det amerikanske City Of Ships kjørte i gang med ett sett tuftet på like store deler av de røde trådene etter The Appleseed Casts tøffe indie rock og midtvestens Paw
og deres skitne heartland grønsj. Vi ble sjarmert av bandets
uanstrengte tilnærming og i løpet av det korte settet gjorde de seg
fortjent til lønna med et hardtslående sett med gode låter – vi ser med
forventning frem til å følge dette bandet (4.5/6).
Men, selv grunnen til at vi tok turen til Cul de Sac denne kvelden var fremdeles ikke på scenen – engelske Admiral Sir Cloudseley Shovell
(puh!) skulle gå på scenen få minutter senere og vi hadde stilt tidlig
for å sikre oss en god plass. Vi slo i hjel litt tid med gode
trøndervenner, nederlandsk IPA og fliring og forventningsfull prat om
dette snart myteomspunne bandet. Vår tidlige ankomst hadde vært snarrådig da det raskt ble fylt opp til bredden av glade disipler av bandet.
De gjorde også seg fortjent til denne lidenskapelige stemningen da de
allerede under soundsjekken underholdt publikum med komiske sprell og
raske replikker. Men, de var her for å spille fet, klassisk hardrock og
det var nettopp det de gjorde med et sett tuftet på den britiske
hardrocken. Jeg synes selv de i levende live er mer bluespreget enn
albumenes hardrock inspirert av tidlig Motörhead, men
det gjorde ingenting. Gitarist Johnny imponerte oss voldsomt med et
fingerspill som falt i linje med flere av de beste britiske gitaristene,
men det som var rosinen i pølsa var likevel det heseblesende trøkket,
de gode melodiene og det utrolige humøret de la frem for en dag. Nydelig
(6/6)!
Det var på tide med en pust i bakken og det gjorde vi nok lurt i da
vi hadde to strålende sett foran oss. Vi ruslet inn i nesten et
folketomt Green Room i påvente av finske Death Hawks‘
konsert. Salen ble raskt fylt opp og det vi fikk levert var flere av de
beste låtene fra bandets to langspillere. Ei låt som «Black Acid» ble
strukket ut over sine grenser til en ekstatisk lek full av saksofoner,
et helsikes driv av bandets trommer og bass og sist, men ikke minst,
bandets eminente frontmann Teemu Markkula som ledet bandet med dans,
gitargrep og en intensitet jeg følte nesten var jevnstilt med Marc Bolan
og Jim Morrison. Store ord? Ja, men det vi så denne kvelden var et band
som virkelig lekte frem et stjernesett på tross av Markkulas
gjentakende gitarproblemer. Vi fikk likevel levert en samling låter som
forente bandets mange uttrykk: indie pop, lidenskapelige droner og
eksplosiv psykedelisk rock. I det settet når sin konklusjon har vi
funnet et nytt favorittband – dette kan bli spennende fremover (5.5/6)!
Etter en titt på Agusas progressive rock, som ga meg assosiasjoner til våre egne Høst, bestemte vi oss for å se åpningen av nasjonalstykket Skuggsjà av Enslaved og Wardruna,
men det ble litt tekniske problemer før de fikk kjørt i gang med
settet. Dermed ble det ikke noe av nasjonalromantikk på meg denne
kvelden – jeg ville ikke gå glipp av spanske Pyramidal på Het Patronaat da jeg har vært svoren fan av bandet siden Roadburn annonserte at de skulle spille på årets festival.
Det
skulle jeg ikke angre på da de i løpet av en lang time levert et sett
som hentet høydepunktene fra begge av bandets langspillere. Jeg får i
løpet av settet deres gåsehud flere ganger da de skjærer ut i kosmos med
sin transcendentale space rock som sender tankene i retning av bl.a. Earthless og Hawkwind.
De holder avstand fra vers/refreng og kaster seg i stedet hodestups inn
i riffrockens gleder. Jeg faser ut flere ganger under konserten og
flyter i stedet med musikken. Jeg ser at jeg ikke er den eneste – det
spanske bandet tok et grep om salen og slap ikke taket før de var på
overtid; et doomriff og mange flir i scene og sal var klimaks denne
kvelden for undertegnede. Helt utrolig (6/6)!
En på forhånd forventet rolig dag endte opp i skyene med deilig
elektrisk rock og i det vi la oss var vi oppstemt for morgendagens meny
som dog krever harde valg. Vi forsøker nok å se belgiske Briqueville og mørkemannen King Dude, før vi må velge mellom Enslaved, amerikanske Tombs, spanske Domo og atmosfæriske Darkher. Deretter er vi spent på hva Kayo Dot vil levere før Coltsblood vil gruse Stage01. Til sist må det velges mellom The Picturebooks og Sammal.
Lørdag:
Denne dagen skulle vise seg å bli delt i to. Første halvdelen besto
av mye magi, mens kveldens finale i stor grad ble en vandring mellom
scener. Det gjorde vel ikke noe særlig for to rockere som i stadig
større grad hadde blitt preget av festivalens travel program.
Den tredje dagen i Tilburg ble preget av grå skyer og lett regn, men
ikke mer enn vi lett ristet av oss gjennom en rask tur gjennom bargata.
Gatas utesteder hadde trukket frem markiser og parasoller for å dekke
folk fra regnet og det var ikke kjøligere enn at vi kun hadde dratt på
oss hoodies før vi inntok en burger med fries og flasker med Erdinger
Dunkel. Vi gledet oss til flere av kveldens band, selv om vi også visste
at vi ikke kunne få sett alt av det beste. Man må regne med å kill your darlings
når man drar til Roadburn og denne dagen ble det flere avklaringer
(både av det gode og det kjipe slaget) . Men, først skulle vi stikke
innom et band vi kun såvidt hadde snust på. Det skulle vise seg å bli en
virkelig overraskelse!
Briqueville hadde blitt annonsert til festivalen med en kort teaser på festivalens hjemmesider. Denne mente jeg hadde belgiske Syndromes mollstemte atmosfære og Amenras
skremmende mørke. Det førte til at bandet ble ført opp på vår
konsertliste, men det var såvidt vi vurderte å droppe det og i stedet ta
en øl til i bargata. Heldigvis gjorde vi ikke det – dette skulle vise
seg å bli den aller beste konserten på Roadburn så langt i år!
Bandet kom på scenen til lyden av et mørkt, elektronisk lydbilde ikledd kapper, hetter og metallmasker i skole med Ghosts
Nameless Ghouls og tegneseriefiguren Dr. Doom. Jeg ble først litt
skeptisk, men raskt ble jeg overbevist da det hele føltes så helstøpt og
konsekvent. I det de startet konserten gikk hakene våre rakt i gulvet
med et smell. Det viste seg at bandet hadde Amenras mørke i seg, men
uten å benytte sine landsmenns sludgebilder i musikken sin. I stedet
vendte de seg mot en miks av industrirockens maskinelle driv og heavy
metals konsepter – ikke ulikt noe Tool kunne gjort.
Men, dette gjorde de uten å låte kopistisk – men snarere som nytenkere
på tur ut i ukjent landskap. Flere ganger trodde jeg de hadde nådd
klimaks, men få sekunder senere skrudde de alltid opp trøkket
ytterligere ett hakk og slo oss fulle av fete flir og gåsehud!
Aldri har jeg vært gladere for å se en konsert enn jeg var etter den
korte halvtimen bandet spilte i Green Room – denne konserten gikk rett
inn på listen over de beste konsertene jeg har sett i mitt liv! Da var
det en glede å se bandets merchandiseboder bli oversvømmet av disipler –
gamle som nye – på jakt etter bandets skjorter og plater. Uheldigvis
hadde de gått tom for LPene sine, men vi var mange som skrev oss opp på
lista for å få bandets neste repress av plata.
Slike konserter gjør det dog vanskelig å gå videre på konsertstien –
man ønsker mest å kun fordøye hva man har hørt/sett. Dog vil man heller
ikke gå glipp av de fete konsertene som følger, så man blir med videre.
Vi endte dermed opp i Het Patronaat for en dose av musikken til singer/songwriteren King Dude.
Han leverte et titalls låter kun akkompagnert av sin gitar, og til sist
to låter på tangenter, med et sett av låter som tidvis fikk liv i
allsangen på Roadburn. I begynnelsen var jeg litt skeptisk – det er tett
mellom singer/songwriters i rockens underskog. Men selv om han ikke er
helt i samme klasse som Mark Lanegan eller Richard Buckner,
har han mer ved seg enn man først forstår.
Dette ble klart for meg i
det han åpnet dialogen med sitt publikum og introduserte
historiefortelleren og entertaineren i sin karakter. I tillegg til låter
som nye «Desolate Hour» og klassikere som «Jesus In The Courtyard» og
«Lucifer’s The Light Of The World» var han like rask som en
standupkomiker for å håndtere hecklers, «You keep your thoughts to
yourself from now on, dude. Seriously – keep those thoughts to yourself.
This is my show, goddammit!». Et flott sett som åpnet smilene til årets
roadburnere og fikk vist festivalens evne til å fokusere på heavy music
i alskens former på en fremragende måte (5/6).
Deretter havnet vi foran en av festivalens vanskeligste valg – headlineren Enslaved på hovedscenen eller ukjente Domo
på Stage01. TB valgte seg Enslaved, mens jeg hadde en magefølelse som
skrek at jeg måtte se Domo. I det jeg vandret inn i den lille salen fant
jeg ut at jeg ikke var den eneste som hadde fått denne magefølelsen.
Etter hvert ble det breddfullt av forventningsfulle rockere i salmørket
og i det Domo slo fra seg var det ingen som angret på sitt valg.
Det
viste seg at bandet deler vokalist med Pyramidal –
bortsett fra at han her spiller bass i stedet for gitar – og Domo er
ikke altfor langt unna Pyramidals lidenskap for gitarrock, men der
bandets sambygdinger fra Alicante har blikket rettet mot Earthless‘ kosmos, er Domo i større grad interessert i nysgjerrig stoner rock som bl.a. tyske Samsara Blues Experiment
leker seg med. Titt og ofte ble man også med dette bandet ut på tur i
det gitarlinjene åpnet deres låter og man kunne fase ut i hodenikkende
nytelse (6/6).
Etter denne flotte utblåsingen fra det spanske bandet, vandret jeg litt hvileløst mellom festivalens scener. Jeg så blant annet Messenger på Green Room hvor de spilte frem en stillfaren form for indie rock uten å imponere meg nevneverdig, The Heads
på hovedscenen som interesserte meg nok til å se fire låter og
overbevise meg om deres kvaliteter som psychrockens legender, og Darkhers atmosfæriske lydbilder på Stage01. Men, jeg endte ikke opp ved noen av disse – i stedet håpet jeg å få sett litt av Tombs
på Het Patronaat. Jeg angret umiddelbart på at jeg ikke hadde gått ditt
rett etter Domo da jeg fikk med meg de to siste låtene av et sett som
helt klart var ett av de tyngste og beste på årets festival ved å
modernisere black metal til et industrielt beist dimensjoner!
[TB fikk med seg både Enslaved og Tombs og ga begge tomler opp (6/6).]
Vi skulle nå få med oss et band vi ikke visste hvordan ville låte.
Det var dog ikke ukjent for oss – begge er kjent med bandets output –
men fordi Kayo Dot er et band som «kan gjøre alt». Det gjorde de også
denne kvelden med et sett som åpnet med den voksne kunstrocken Ulver har
gjort til sin med sine nyeste album, før de fortsatte med black metal.
Deretter hørte vi alt – Zappas frirock, mørkestemt jazz, kaotisk prog
rock, m.m. – og vi forlot Het Patronaat vel vitende om at Kayo Dot er et
band som gjør det spennende å være interessert i ny og spennende musikk
(4.75/6).
Vi
merket nå at vi virkelig var slitne, men vi ville ikke gi oss rett før
vi nådde målstreken. Dermed ble det tid til en shawarma kebab før vi
gikk for å se det britiske Coltsblood. Bandet spilte på
Stage01 og her var det ekstremt fullt – nesten kvelende – i det de
kjørte i gang med et høylytt sett med crust doom. Dessverre merket jeg
ikke noe særlig til dette – faktisk øltes det bade høylytt kjedelig så
vi forlot scenen til fordel for Green Room’s Urfaust, men dette var enda kjedeligere. Dermed ventet vi i stedet på lørdagens siste konsertvalg og TB valgte seg The Picturebooks’ indie rock, mens jeg foretrakk finske Sammals
folk prog. Det finske bandet var litt overraskende traust på scenen,
men det passet til musikken som bærer preg av finsk folkemusikk samtidig
som det er filtrert gjennom modern rock. Jeg er dog litt sliten så jeg
klarer ikke kaste meg med i dansen, men flere av bandets beste låterblir
server oss og jeg har definitivt en gode time med bandet (4.5/6).
[TB mente The Picturebooks spilte seg frem til en god konsert og de avsluttet med en inspirert cover av Madonna (5/6)].
I det vi avsluttet den tredje kvelden på Roadburn var vi enige om at
vi har bevitnet enda en innertier av Roadburn – det ser ikke ut til å
være mulig for denne festivalen å være dårlig. Vi var enige om at vi
skulle returnere neste april – dette er an av verdens vakreste eventyr
og vi ser ikke for oss å være det foruten. Men, vi er fremdeles ikke
ferdig. Søndagens Afterburner har et flott program og vi skal i hvert
fall se Bongripper, White Hills og Bast. Så får vi se om vi orker få med oss Abrahma eller Lo-Pan.
Søndag: A day of endings!
Så sitter jeg hjemme. Etter en stillfaren reise tilbake til hverdagen
er jeg fremdeles preget av mollstemthet etter å ha forlatt Weirdo
Canyon, Het Patronaats varme sal, 013’s besnærende mørke og varme timer i
solskinnet. Likevel er jeg fornøyd – jeg vet jeg det kun er ett år til
neste gang!
Søndagen begynte med frokost før vi fant veien ut til en av kafeene i
Weirdo Canyon. Der ble det drukket godt øl, spist litt nachos og
diskutert både konsertforventninger, barneoppdragelse og alskens andre
tema som vi og våre trøndervenner fant det for godt å prate om. Men, for
meg var det viktigste likevel at en god sjel hadde tipset meg om en
konsert jeg ikke måtte gå glipp av. Dermed var dagens programforslag
allerede under endring – White Hills ble raskt glemt til fordel for Tilburgs egne sønner i IZAH.
Vi kom i god tid til konserten da de skulle gå på den minste scenen Cul
de Sac og i det konserten kjørte i gang sto vi i fremre rekke ved
scenekanten.
I engelsk språk har man uttrykket perfect storm
for å kunne beskrive «an actual phenomenon that happens to occur in
such a confluence, resulting in an event of unusual magnitude». Det er
vel noe slikt jeg føler man var midt oppe i denne søndags ettermiddagen;
bandet, et velvillig publikum og den intime settingen skapte en
malstrøm av lyd og følelser som nesten ikke hadde sin like på årets
festival. I sentrum av begivenhetene sto vokalist Sierk Entius med sitt
lydbord som han brukte til stemmeforvrengning og støyeffekter, og
omkring han fant bandet sine plasser med trommeslager Tijs van Wegberg
og bassist Frans Terhorst i bakre rekke. Bandet har ikke mindre enn tre
gitarister og Twan Bastiaansen, Roel van Oosterhout og Michel de Jong
(også på laptop/effekter) ga bandets lydbilde et helsikes trøkk med
rifflinjer som like gjerne trakk veksler på hardcore og sludge metal som
postrock og black metal.
Bandets nyeste album Sistere er et episk verk av
dimensjoner. I løpet av bandets fire låter maler de frem syttito
minutter med industrikald rock for alle med hjerte for heavy music. Jeg
vil dra det så langt at IZAH, med Sistere, har laget et album som gjerne
tangerer det beste av Japans ikoner Mono og Envy.
Dette er kanskje store ord, men det bandet beviste denne kvelden på
tampen av årets Roadburn er likefullt noe av det mest monumentale jeg
har sett i hele mitt liv. Det sier ikke rent lite, og i hvert fall ikke
etter festivalen vi nettopp har blitt ferdig med. Jeg fikk nesten ikke
med meg hva som skjedde på scenen da jeg var helt fortapt i en egen
verden bestående av frelsende hardcore og eksplosive lydlandskap. I det
de går av scenen er jeg nesten helt bedøvet av en yr glede i hele
kroppen – vel vitende om at jeg har sett ett av verdens beste band i sin
sjanger pulverisere alle forventninger og som er et utrolig skue
utenfor enhver karakterskala!
Vi vandret som zombier ut i solskinnet i Weirdo Canyon, men fant raskt ut at vi ikke kunne hvile. Bongripper hadde akkurat gått på hovedscenen i 013 for å gjøre sitt andre sett på festivalen – det
var ingen tid å miste. Men, i det vi kommer inn i salen ser vi at mange
andre også har hatt den tanken – det er breddfullt av folk i det
Bongripper har startet konserten med mørk effektlek og ambient. Vi
klarer etter hvert å snike oss inn mot midten fremst på gulvet og ender
opp få meter fra scenen i samme sekund som de åpner med «Satan» fra sitt
strålende dobbelalbum Satan Worshipping Doom. Det er så tungt,
så brutalt og kompromissløst man forventer at disse amerikanerne skal
låte og det er en fryd for øret fra første til siste sekund. Gulvet
gynger nesten og rundt meg står folk som i transe – det er i hvert fall
det jeg tror før jeg faller ut av meg selv og gruses fullstendig ned i
støvlene av det primale brølet av dette myteomspunne bandet.
Alt er perfekt og for første gang i løpet av mine fem år på denne
festivalen opplever jeg det utrolige at ett band makter å repetere en WTF!?-opplevelse i løpet av samme festival. Det har ikke en gang allmektige Yob
klart! Jeg tror kanskje Bongripper fikk litt drahjelp av IZAH – de
hadde tross alt slått vekk alle mine forsvarsmuligheter med sitt
heseblesende sett, men Bongripper er et fantastisk orkester som har vært
et hjerteband for meg siden jeg først så dem i 2012. Uansett – med tre
låter i løpet av den lange timen de har tilgjengelig legger de sitt
bekmørke grep om publikum og låser oss fast. Det er ingen vei tilbake –
alt jeg kan gjøre er å flyte med i strømmen av lyd, luft og lidenskap.
Monumentalt sett!
Etter
dette settet er det slutt. Vi visste det ikke i det vi gikk ut av 013
denne ettermiddagen, men vi kom ikke til å se flere konserter denne
kvelden. Vi fikk med oss Abrahmas sett fra utsiden av
Cul de Sac, men valgte Ribs Factorys eminente spare ribs og en håndfull
gode øl i passiar med våre trøndervenner i stedet for å se mørkstemte Bast eller gode Hypnos.
Slik blir det – særlig etter en dag hvor vi hadde blitt lagt åpne av to av festivalens utvilsomt beste band.
Så – hva er dommen etter årets Roadburn? Vel, for vår del har den
nederlandske festivalen kun ytterligere bekreftet sin status som den
ypperste festivalen for undergrunnen innen heavy music. No more, no
less! I år har Roadburn også klart mesterstykket å utvide sitt univers
ytterligere uten å miste fotfestet og dermed ta et steg opp fra
festivaljungelen de delte med Desertfest, Freak Valley, Temples, etc.
Jeg er spent og forventningsfull til hva de finner på neste år, men
likefullt sikker på at det blir en heidundrandes suksess som må bevitnes
med egne øyne!
[Denne artikkelen er en samling av anmeldelser publisert på Panorama 10.-15.april 2015.]