Roadburn 2013

Rockens Riddere returnerte til Roadburn for tredje gang siden 2009 og under kan du lese referatet fra våre opplevelser på det som må kunn betegnes som verdens beste festival innen heavy music.

Da var vi vi tilbake i år, som i fjor, vi tok turen til den trivelige byen Tilburg i Nederland. I midten av april hvert år blir byens bargate og berørte tverrgate omgjort til et eget univers – en liten boble som eksisterer på siden av Tilburgs småbyvirkelighet. Roadburnfestivalen er en liten happening i størrelsesorden sammenlignet med andre festivaler for «heavy music», men som vår egen Infernofestival er den et Mekka for et par tusen musikkelskere. 

Som i fjor dro undertegnede ned til festivalen med sin kompis TB og suksessen fra fjorårets tur ble gjentatt. Togturen til Torp flyplass ble akkompagnert av låter fra bl.a. Electric Wizard, Royal Thunder og Alcest. Innsjekkinga på Torp var raskt unnagjort og i det vi fløy over skyene over Skagerak ble de første boksene med Heineken servert av blide flightansatte fra KLM – for et selskap! Flyturen ble benyttet til å gjennomgå spilleplanen til Roadburn og innledningsvis så det ut til at vi skulle få sett 24(!) konserter i løpet av de fire dagene festivistasene foregikk. 

Vi landet på Schipol og tok raskt ansvar for egen helse; i løpet av minutter hadde vi kjøpt togbilletter til Tilburg, burgere og seks Heineken. Togturen til Tilburg – med togbytte i ‘s Hertogenbosch(!) – gikk som den har for vane: med øl og mye ljuging. Etter to timer ankom vi togstasjonen i Tilburg og det var tydelig at flere hadde tenkt som oss; perrongen var dagen før dagen allerede godt befolket av svartkledde hardrockere. Men, de fleste tok bussen til Roadburns camp site utenfor bykjernen og vi var snart for oss selv på vei til hotellet Mercure som ligger knappe to hundre meter fra konsertscenene 013 og Het Patronaat. Etter innsjekking tok vi en kort runde rundt hotellet, men vi endte likevel snart opp foran TVen – slitne etter en dag på reise og forventningsfulle til hva morgendagen ville gi oss!

Torsdag: doom extravaganza

Etter en runde i morgentrøtte gater fikk vi gaflet  i oss frokost og spenningen for hva vi skulle se i løpet av dagen steg. Tentativt var planen å se de amerikanske doomrockerne Pallbearer og The Atlas Moth etterfulgt av storflotte Royal Thunder og episke High On Fire som skulle spille sin debutskive i sin helhet. Er det alt som skjedde? Neida – vi skulle også ta en titt på amerikanske Intronaut og nederlandske Herder.

Dagen begynte på Stage 01 – den mellomste scenen på 013 – med en rolig tur gjennom det mikrofoniske lydlandskapet til Dirk Serries. Lyden av hans dronende gitarvegg ble bildesatt til panorama i sv/hv; tomme fabrikker, ensomme sletter og en verden tydelig tømt for liv. Dette er kanskje slik verden vil lyde når menneskeheten en gang for alle utsletter seg selv? Uansett – det var noe styggvakkert ved hans rolige lydbølger og vil nok være en interessant munnfull for de som allerede liker Sunn 0)) og Fennesz (4/6). 

Men, vi hadde ikke tid til å filosofere – på den store scenen gikk Pallbearer på scenen med kun et

album under beltet. Deres demo ble for noen år siden klassikererklært og det har siden den gang knyttet seg store forventninger til ungguttene fra statene. Deres debut – Sorrow & Extinction – er blitt et mesterverk og det var ikke med små forventninger vi stilte til start denne ettermiddagen. Vi ble ikke skuffet når bandet dro gjennom alle låtene sine med et trøkk som passet Roadburn som en skreddersydd dress. De hadde noe av den samme visuelle inntrykket som Baroness hadde på samme scene for fem år siden – etter utgivelsen av debuten Red Album. Dessverre var stemmen til Brett Campbell satt for lavt og druknet delvis i bandets musikk, noe som var synd da dette er mye av grunnen til bandets suksess (5/6). 

Vi så oss nødt til å forlate bandet i det de var i ferd med å kjøre gjennom sistelåta Given To The Grave, men vi følte vi måtte få oss en god plass foran scenen i det konverterte kirkeannekset Het Patronaat før The Atlas Moth fra Chicago gikk på scenen. Deres langspiller An Ache For The Distance er en av undertegnedes definitive favorittskiver fra de siste årene, og det skulle vise seg at de ikke ville skuffe i levende live heller. De mikser en rekke tyngre sjangre uten at det låter keitete, og på denne måten har de funnet frem til sin svartmalte doom psykedelia. Stavros Giannopoulos og David Kush delte på vokalansvaret og hadde valgt seg hvert sitt stemmeleie; henholdsvis svart horror og bluesladet melankoli. De raste gjennom et kortspilt, men fantastisk sett med låter, dedikerte låter til Walther – sjefen på Roadburn – og Deftones’ avdøde bassist Chi Cheng, og på sistelåta var de synlig berørt av stemninga i salen (5.5/6).

Men, vi hadde ikke til å stå og henge og fartet videre til boden med merchandise i huset V39 for å se hva vi kunne få med oss av godsaker på vinyl. Etter et lite innkjøp var vi snart tilbake i Het Patronaat og denne gangen var lokalet nesten fylt opp av interesserte musikkelskere allerede et kvarter før amerikanske Royal Thunder går på scenen. Deres doomrock har gjort deres album CVI til en av fjorårets overraskelser og jeg var spent på hvor godt de ville gjøre det på scenen. De begynte greit, lyden var bra og stemmen til M1ny Parzons bar godt gjennom rommet. Men, jeg klarte ikke engasjere meg og mistet overraskende raskt interessen for det som skjedde. 

Dermed startet en sjelden transitperiode på årets Roadburn; fra Het Patronaat tok vi turen tilbake til 013 og tittet innom Pilgrim, men det føltes kun som likegyldig doom, og sulten begynte å melde sin ankomst. Dermed ble det en rask titt innom Gravetemple før vi fant oss et bord og en matbit. Gravetemple er en supergruppe bestående av undergrunnshelter som Stephen O’Malley, Attila Csihar og Oren Ambarchi. For de som kjenner disse kara kommer det ikke som en hemmelighet at dette var ekstraordinær droning med Csihar lekende med vokalen sin, og O’Malley og Ambarchi supplerende med gitarlinjer, trommer og effektpedaler. Det hele var nydelig lyssatt og atmosfærisk, men behovet for burgere, fries og sollys ble for sterkt. 

Etter en fantastisk burger med fries og en halvliter Heineken var vi tilbake i konsertmørket – denne gangen for å se en av festivalens headlinere: High On Fire. Vi var tydeligvis ikke alene, for hovedsalen var for første gang helt fylt opp av forventningsfulle rockere. Tidsskjemaet sprakk for første gang, men alt ble umiddelbart tilgitt i det Matt Pike – gudfar i moderne doomrock – kom ut på scenen. På bandets første konsert på årets Roadburn – de spilte også på samme scene to dager senere – dro de gjennom debutplata Art Of Self Defense, og det var tydeligvis veldig populært fra salen som jublet og ga tydelige tegn på at High On Fire er en av denne undergrunnens definitive ledestjerner. For undertegnede var dette kveldens høydepunkt med legendariske gjennomkjøringer av Fireface og 10,000 Years som ga klar og ettertrykkelig gåsehud (6/6).

Hvordan skulle man toppe en nærmest historisk konsert? Vel, det var vel umulig, men man stakk uansett bort til Het Patronaat og ventet på at turnékompisene til The Atlas Moth – Intronaut – gikk på scenen. Dette bandet var for undertegnede nesten helt ukjent, men hadde like fullt gjort seg kjent på spillelista jeg hørte på vei mot Torp. Derfor ble det kanskje en ekstra overraskelse at de var et tettspilt band som mikset beinhard metall med grungeharmonier og melodilinjer fra postrocken. Veldig bra, og helt på høyde med det Pallbearer hadde levert tidligere på dagen (5/6).

Dagen sluttet med en overraskelse av de sjeldne – hjemmeheltene Herder fra Groeningen eksploderte i ansiktene våre på scenen Green Room. De er et ungt band som er i ferd med å gjøre seg kjent i den europeiske undergrunnen på bakgrunn av en selvtitulert langspiller og en etter hvert legendarisk EP. De var tydeligvis gira på å få folk til å bli engasjert i det som skjer, og de klarte det ganske raskt ved selv å eksplodere på scenen med et konfronterende scenespill og beinhard metall. Snart var nær hele Green Room et landskap av moshpits, slamdancing, stagediving og halvfulle flir. Dette er definitivt et band for fremtidens europeiske metall og stiller i samme klasse og landskap som våre egne Kvelertak (5/6).

Torsdagen ble avsluttet med en rask gjennomgang med hva vi var ivrige med å se på fredagen. Med tanke på at vi ville prioritere doomrocken til Uncle Acid & The Deadbeats, Les Discrets’ postrock, legendariske Electric Wizard, særegne Goats afrobeat/krautrock og ikke minst apokalyptiske Amenra fra Belgia, hersket det ingen tvil om at denne dagen ville videreføre følelsen av «you had to be there». Fantastisk!

Fredag: afrobeat, doom og svartmalt apokalypse.

Dagen startet med å hente frokost på den nærliggende dagligvarebutikken og snart hadde vi mekket oss langspiste baguetter med ost, skinke og frisk salat. Samtidig ferdigstilte vi gårsdagens rapport, mens vi ble oppdatert på utviklinga i mannejakten i Boston. Tragisk – og et tegn på menneskehetens iboende ondskap. Heldigvis var vi i Tilburg og vitner til menneskets like iboende optimisme og eventyrlyst. Snart hadde vi kommet oss ut på gata og tatt den korte turen bort til Roadburns gatestubb hvor vi tok et rutinemessig søk i merchandiseboden før vi tuslet inn i konsertmørket på nytt.

Denne dagen begynte vi i Het Patronaat for å se Dread Sovereign og denne konserten er den andre som splitter smaksløkene til de to ridderne. Undertegnede hadde fått mest fot for Royal Thunder, mens TB foretrakk den mørke lyden av Dread Sovereign (3.5/6). Dog klarte ingen av de to gruppene å holde på oppmerksomheten vår disse dagene. I starten av fredagen ble vi derfor gående litt mellom scenene for annen gang på årets festival da ingen av gruppene var prioritert av oss fra begynnelsen. Etter en lite interessant titt på comebacket til Dream Death, forsøkte vi å komme oss inn på Het Patronaat for å sjekke ut Kadavar, men det var det ikke bare vi som gjorde og vi gikk rett inn i en femti meter lang kø av rockere med samme ønske. Vi kom likevel etter hvert inn i lokalet, men det var overfylt og nærmest umulig å komme nær scenen. Etter to låter som begge var finspilt, valgte vi å trekke ut i gatene igjen for å få oss litt mat. Dermed droppet vi bl.a. Sabbath Assembly for smaken av burgeren på Polly Maggoo, men med tanke på det maratonet vi skulle dra oss gjennom denne kvelden, var nok det en lur avgjørelse. 

Den første gåsehuden snek seg frem allerede i løpet av det neste konsertsettet. Uncle Acid & The Deadbeats har det siste året vært utsatt for en jungeltelegraf av sjelden effektivitet og blitt et viden kjent undergrunnsfenomen. Det var nok en av grunnene til at de, som Pallbearer, fikk spille på hovedscenen etter kun å ha utgitt et album. I det de åpnet med I’ll Cut You Down fra debutplata var suksessen et faktum – gåsehuden slo ut i full blomst – og bandet kunne deretter surfe på begeistringen til en overfylt hovedsal. De raste gjennom låtene fra debuten, men også mange låter jeg mistenker er tatt fra deres skive som er utgitt i disse dager. Alt ble preget av den samme apokalyptiske følelsen og har bånd til både de psykedeliske rockerne i Dead Meadow og de britiske doomrockerne Electric Wizard. Særlig ble linken til Electric Wizard synlig i projeksjonene som rullet på lerretet bak bandet; obskure filmer fra sekstitallet fra Himalaya og  horrorscener fra heksebrenninger. Bandet avsluttet med et spor fra en ukjent utgivelse, «Volume 1» og det tordnet i veggene av bandet som avsluttet på en eksplosiv manér (5.5/6).

Etter denne konserten fikk vi et dilemma – skulle vi se dronelyden av belgiske Syndrome på kafescenen til Cul de Sac, eller skulle vi sjekke ut Les Discrets på Het Patronaat? Som hell var klarte vi å få med oss begge; vi begynte i det lille rommet på Cul de Sac foran Mathieu Vandekerckhove fra Amenra. Han benytter Syndrome for å få utløp for musikk han har laget til sønnen sin(!) og har helt klart lykkes. Ikke bare er plata en av årets beste, men han klarte å overføre denne magien til scenen uten særlige problemer ved å mikse lyden av sine droner og en film i sv/hv som akkompagnerte den dvelende følelsen av musikken. Dette altfor korte settet var over på tredve minutter, men hadde det klart mest lydhøre publikummet av alle på denne festivalen (5.5/6).

Les Discrets var allerede i gang når vi kom inn i lokalet til Het Patronaat, men vi fikk likevel med oss brorparten av settet til det franske bandet. De opererer i samme lydlandskap som Alcest – et band de deler tre medlemmer med – men har større fokus på postrock snarere enn svartmalte riff. Det resulterte i et sett med tidvis florlette gitarlinjer, og vakre vokalharmonier før de satte opp farta og rev litt i volumspakene. Bandet ga jernet, men vi ble likevel ikke overveldet på samme måte vi hadde blitt flere ganger i løpet av festivalen. Det ble litt for pent og stilrent til å kunne slå seg gjennom de lydveggene som ble satt opp overalt denne langhelgen (4.5/6).

Vi forsøkte å få sett litt av Coughs sett i Green Room, men der var det stappfullt allerede ti minutter før bandet gikk på scenen. Dermed tok vi en tur tilbake til hotellrommet for å slappe av før siste etappe denne kvelden og det skulle vise seg at vi skulle trenge det. Electric Wizard hadde tatt sitt ansvar som kurator på alvor, og nå skulle de selv ta Roadburn med storm. Det hadde de ingen problemer da den store salen var fylt til randen av fans allerede tjue minutter før konserten startet. Konsertens settliste var tilnærmet perfekt og det var tydelig at de fleste var enige, for publikum var i ekstase da Jus Oborn ledet bandet inn i doomriff, repetetivt driv og projeksjoner fra sadomasochistiske vampyrfilmer(!) fra de virkelig obskure sekstitallet. En mystisk og massiv affære fra et klasseband innen sjangeren (5/6).

Vi avsluttet kvelden med en tur tilbake til Het Patronaat for å avslutte med våre favoritter Amenra fra Belgia. Vi tenkte få med oss slutten av svenske Goats sett i forkant av belgierne, men ble redd dette utgikk når vi forsto at vi igjen havnet i en femti meter lang kø for å komme inn. Heldigvis gikk det raskt å komme seg inn dørene, og vi fikk med oss den siste halvdelen av settet og ble forført at maskerte svensker som var utkledd i kostymer som skyldte like mye til afrikansk stammekultur som kostymeball og Rote Armee Fraction. Deres musikk er et dansende fyrverkeri som skylder like mye til afrobeat som tysk krautrock og sluttresultatet ble en unik eksplosjon av lyd, flir og følelser (5/6).

Men, vi sto snart foran den største utfordringen – Amenra dro inn så mange mennesker det var mulig å pakke inn i Het Patronaat og i løpet av det timeslange settet ble det så utrolig varmt og trangt som det var mulig å få det på stående fot. Det belgiske bandet har i løpet av de siste årene blitt stadig mer synlige i undergrunnsrocken og er i dag ett av de viktigere fremadstormende bandene i sjangeren. Dette skulle de bevise ettertrykkelig denne kvelden med et sett som tangerte mye av det beste Neurosis kan gjøre på en scene.

Etter en kortfattet banket de i gang med et sett uten scenelys, men kun med repetetive prosjeksjoner i sv/hv. I denne dysterheten slo de seg løs med et helsikes brøl og riff som meislet publikum til gulvet på en måte man kun kan oppleve på slutten av en lang festivaldag når trøtthet og slit er i ferd med å ta overhånd. I fjor ble jeg grusa av Bongrippers altoppslukende doom på samme scene, og i år var det Amenras primalskrik som kastet meg ut i aprilnatta; sliten, trøtt og overbevist om at jeg hadde funnet mitt nye favorittband (6/6)!

Snart kom festivalens tredje dag og den som vi i forkant mente var den beste. Det sier ikke rent lite etter det helsikes trøkket vi hadde blitt utsatt for siden vi kom hit. Men, like fullt gikk vi gang med nytt pågangsmot og satset på et knippe strålende konserter med The Oceans hardrock, svartmalt postrock fra Alcest, industriell og monumental nytelse fra svenske Cult Of Luna, et nytt møte med High On Fire, lo-fi doom fra Elder og instrumental prog rock fra My Brother The Wind.

Lørdag: headlinernes dag!

Dagen startet igjen som den pleier her nede – med frokost på rommet som ble kjøpt inn på butikken på hjørnet. TB tok turen til den lokale platebutikken Sounds Records for å sjekke ut tilbudet på Record Store Day og samtidig få med seg en butikkonsert med John Baizley fra Baroness og Nate Hall fra USX på kjøpet (5.5/6). Etter å ha sett en halvannen times med kassegitarer og mørke stemmer – en konsert undertegnede ikke er noe misunnelig for ikke å ha sett(!) – var han tilbake og vi tok igjen turen gjennom sollyset i bargata for å få med oss noe av den beste musikken man kan sjekke ut i dagens hardrock.

Det begynner dog bare sånn halvveis – The Ocean har dratt i gang med introen sin når vi ruslet inn i hovedsalen. De klarte å skape stemninger i oppkjøringen av låta, men snart fikk jeg følelsen av å se noe konstruert. De hadde videoprojeksjoner som et annenrangs Tool, brukte elektriske «stearinlys» og hadde ikke den kontakten de burde ha med sitt publikum. Det kan ha noe med at man er trøtt etter en eksplosiv fredag, men vi fikk følelsen av at dette gjaldt flere da det var langt fra fullt i salen denne formiddagen. Vi droppet derfor ut av salen allerede etter andrelåta.

Men, etter en runde i merchandisebua var vi tilbake foran samme scene for å se ett av de bandene vi har gledet oss mest til siden vi så de skulle spille på festivalen – Alcest. Dessverre spilte skjebnen oss et puss og vi endte opp med å stusse litt da bandet ikke helt klarte å innfri på hovedscenen. Hvorfor de ikke gjorde det er et mysterium, men det kunne hatt noe å gjøre med stemningen i salen – det var overraskende få folk i salen – og selv om bandet kjørte gjennom hele sitt sistealbum Les Voyages de l’Âme fra start til slutt fikk jeg det ikke til å stemme og forble distansert til det som skjedde på scenen (4.5/6).

Heldigvis ble vi sittende i den store salen under sceneskiftet for det skulle vise seg at ting snart skulle bli bedre! Svenske Cult Of Luna er tilbake med sitt første album på flere år og Vertikal var en viktig del av settet denne kvelden, selv om de trakk frem låter fra flere av sine album. Sceneshowet sto raskt frem som ett av de absolutt beste på årets festival – strobelys banket inn bandets driv, røyk skjulte bandet bak scenelyset og omslaget til Vertikal skapte den perfekte ramme til et sett som fikk oss til å glemme de dårligere konsertene tidligere på dagen (5.5/6).

Vi var særdeles fornøyd med denne konserten, men savnet likevel det lille ekstra – hvor var dagens toppnotering? Det skulle vise seg at denne dagen fremdeles hadde mye å gi oss, og vi begynte umiddelbart etter nok et sceneskifte på den store scenen. High On Fire var tilbake med sitt andre sett på årets festival og denne gangen skulle de banke gjennom de beste delene av låtkatalogen sin. Det var tydelig for oss at High On Fire like gjerne kunne vært festivalens headliner, for det var sjelden vi opplevde at hovedscenen var så full som nettopp under deres

konserter. Men, det er jo ikke rart at bandet – hvor Matt Pike er den definitive sjefen – har fått denne statusen etter seks knallgode skiver, et kjemperykte som en helsikes konsertopplevelse og med Pikes fortid som gitarist i legendariske Sleep. Det har nok heller ikke skadet at han har vært på rehabilitering etter mange års rusbruk, for årets Matt Pike var en av de skarpeste jeg har sett; stemmen var rå, drivet var uimotståelig og soloene var i verdensklasse. I løpet av en fantastisk time rev de oss gjennom låter som Devilution, Snakes Are Divine, Frost Hammer, m.fl. En ekstraordinær opplevelse fra en av hardrockens ledestjerner (6/6)!

Etter dette settet var det på tide med en matbit og vi mekket oss knall baguetter på rommet – vi hadde ikke tid til å vente på seint serverte burgere denne dagen. Femti minutter senere var vi inne i Het Patronaat for å sjekke ut amerikanske Elder som aldri hadde vært i Europa før. Deres album Dead Stirring Roots er et av mine favorittalbum fra fjoråret og er en miks av lyden av lo-fi Built To Spill mikset med friheten til Grateful Dead og trøkket til harde, psykedeliske band som Black Angels og Dead Meadow. Jeg var forventningsfull til kveldens sett, men hadde ingen ide om hvor bra det egentlig skulle bli. Trioen tok raskt ballegrep på sitt publikum, og slapp ikke taket før hele saken eksploderte i lys, lyd og beinharde gitarer en time senere. De tok utgangspunkt i sitt nyeste album, men det var ikke det som fengslet meg denne kvelden. Det som førte til at denne konserten står igjen som en av de definitive høydepunktene fra årets Roadburn, er den friheten de viste frem under hele settet. De låt som om de hadde spilt sammen i en mannsalder selv om de kun er ute med sitt andre album, noe som burde si mye om hva de kan oppnå fremover (6/6).

Vi begynte å bli virkelig slitne på tampen av denne dagen, og satte pris på at hotellrommet lå nære slik at vi kunne ta oss en velfortjent pause. Det var nemlig ingen sjanse for at undertegnede skulle gå glipp av den neste konserten – den instrumentale rocken til My Brother The Wind. Dette bandet er et av de mest kjære jeg har hatt i platesamlingen min gjennom det siste året. De ferdes i gråsonen mellom fri jazz fusion, syttitallets hardrock og dagens psykedelia – noe de også skulle gjøre denne kvelden. De begynner ofte litt eksperimenterende, men griper snart tak i en rød tråd av driv som raskt blir stadig mer insisterende. Før man vet ordet av det, er man inne i en dans med seg selv og legger knapt merke til at alle andre også gjør det. Miksen av denne frirocken, projeksjoner av lavautbrudd og djevler(!) og et lykkelig publikum avslutter denne kvelden på et høydepunkt. Selv om TB og undertegnede er litt uenige om hvor godt bandet låt denne kvelden, er vi likevel tilfreds i det vi går tilbake til hotellet gjennom en bargate som er i ferd med å bli normal etter dager i et eget univers (5/6).

Roadburn var nå egentlig over, men vi stakk ikke enda. Festivalen hadde enda litt liv igjen i seg med sitt siste livstegn som alle kaller Afterburner; og vi hadde bestemt oss for å se den progressive rocken til Astra, den andre konserten til doomrockerne i Pallbearer, Electric Moon og svenske Switchblade. Litt av et siste spark!

Søndag: etterbrenning og doom!

Dagen begynte som den pleier; baguetter på rommet. Men, vi hadde snart kastet oss ut i gatebildet igjen, dog ikke før vi først hadde tatt en heisprat med Jeff Matz – bassisten i High On Fire – og sett en diskré Justin Broadrick fra Godflesh ta en kopp latte utenfor foajéen. Det er ikke ille å spise druer med de store kara.. 

Søndagen på Roadburn er ikke som de andre festivaldagene. Denne dagen kalles Afterburner og er en løsrevet ”hale” på festivalen. Siden det selges egne billetter til denne dagen, har den også en annen feeling enn de andre dagene. Het Patronaat og merchbua V39 er stengt og Stage 01 er omgjort til merchbu for dagen. Dessuten er de festivaldeltakerne som har vært her i tre dager på god vei inn i et etterspill og dermed starter som regel disse dagene litt tregere enn de foregående hvor festvibbene er skrudd til elleve. 

Men, uansett hvordan folk følte seg – første band på hovedscenen var ingen ringere enn ett av mine favorittband i året som har gått; Astra fra California. Deres progrock er født ut av syttitallets kjærleik for Pink Floyd og King Crimson, men de har likevel gitt lydbildet en moderne følelse uten at de mister sitt særpreg eller at de låter som ensformige kopister. De begynte litt forsiktig med The Quake Meat, men skrudde snart på sjarmen og rev gjennom flere av godlåtene fra begge skivene sine. Riktig nok var det så som så hvor mange de fikk spilt av de episke låtene sine på en festivaltime, men publikum lot seg begeistre og i løpet av settet hadde de nok vunnet seg en del nye venner (5/6). 

Dessverre måtte vi forlate lokalet da vi endelig skulle få sett en hel konsert med Pallbearer. Vi måtte jo droppe slutten av deres konsert på torsdag for å se The Atlas Moth, og da føltes det rett å rimelig å ta turen denne gangen for å se bandet, for som TB sier, ”hvis vokalen er bedre denne gangen, er dette en sekserkandidat”. Det skulle vise seg at vi ikke kom til å angre på dette, da den amerikanske kvartetten virkelig ville avslutte Roadburn med et skikkelig smell. For et band – lyden satt som støpt, bandet rocka hardere enn de gjorde på torsdag og vokalen fikk mer snert! Det var raskt ingen tvil da hele Green Room – en mindre scene som kanskje passer bandet bedre – ble tydelig overmannet av deres høytsvevende doom metal (6/6).

Så var det slutt.

Hva? Skulle ikke vi se flere band? Jo, planen var å få med seg en håndfull band denne dagen, men etter tre dager med beintøffe konserter, pils og burgere var vi slitne. Utpå ettermiddagen på vårt favorittsted Studio ble det for mye: gode stoler, kalde Heineken og mette på god mat satte punktum for vårt Roadburn i år. Vi forsto det kanskje ikke med en gang, men det var slutt. Den lille pausen jeg tenkte å ta på hotellrommet før de to siste konsertene ble i stedet en kveld foran TVen og nederlandske Comedy Central.

Likevel er jeg ikke noe skuffet; årets Roadburn har vært en definitiv höjdare i mitt liv. Sjelden har jeg fått med meg så mange fete konserter på så kort tid: High On Fire dominerte på den store scenen, mens Amenra og Elder grusa oss i den svette heten på Het Patronaat, og Pallbearer avsluttet med et fyrverkeri av et punktum i Green Room. I tillegg leverte blant andre Cult Of Luna, Syndrome, Uncle Acid & The Deadbeats og The Atlas Moth strålende sett som vil hamre seg inn i hukommelsen min.

Kommer jeg tilbake neste år? Hva tror du?